Kunstens nye virkeligheter

Linn Pedersen, fra serien "Sedimentality".

Linn Pedersen, fra serien «Sedimentality».

Images are no longer what they used to be. They can’t be trusted anymore. We all know that. When we grew up, images were telling stories and showing them. Now they’re all into selling. They’ve changed under our eyes. They don’t know how to do it anymore. They’ve plain forgotten. Images are selling out the world. And at a BIG DISCOUNT! (fra filmen Lisbon Story, regissert av Wim Wenders)

4. mai arrangerer Oslo Fotokunstskole et seminar om utfordringer knyttet til den eksplosive billedstrømmen i vår kultur, samtidig som billedforståelse og estetikk i skolen bygges ned. Utviklingen påkaller en instinktiv reaksjon, mindre som utrykk for «moralsk panikk» kanskje, enn en følelse av at styrket bevissthet om billedbruk og estetikk må bli avgjørende hvis vi ønsker oss et forbedret livsrom i årene fremover. For mens tilrettelegging av kritisk refleksjon synes på vikende front, er bildet i stadig stigende kurs som foretrukket taktikk i det pågående regime av global kapitalisme. Individet, trett av livets realiteter, underholdes av kulturindustrien, begjæret skal villig og mest mulig friksjonsløst dirigeres – via en serie løfter, myter og koder – inn mot forbruk og konsum. I et tidligere innlegg på bloggen nevnte jeg hvordan det kommersielle bilde appellerer til vårt object petit a, dette tomrommet i oss som vi søker og søker, men aldri oppnår å fylle. Slik er vår lengsel etter nytelse, begjærskraften, den virkelige big business i dette dramaet, fordi den er ustoppelig; vi kjøper et produkt som gir oss midlertidig nytelse, som så bare erstattes av et nytt produkt, et nytt bilde – som igjen skal fylle dette tomrommet, som jo igjen aldri kan nås.

Forfatteren Michel Houellebecq skriver om denne tragiske kjærligheten i «Kartet og terrenget»:
«I mitt liv som forbruker har jeg vært borti tre perfekte produkter: skoene Paraboot Marche, den kombinerte datamaskinen og printeren Canon Libris, og parkasen Camel Legend. Disse produktene har jeg hatt et lidenskapelig forhold til, jeg kunne gått gjennom et helt liv med dem, og bare kjøpt de samme modellene om og om igjen som de ble utslitt. Det hadde vært et perfekt og stabilt samliv, jeg ville ha blitt en lykkelig forbruker. Jeg kunne aldri ha blitt absolutt lykkelig på alle områder i livet, men jeg kunne i det minste hatt dette: Med jevne mellomrom kunne jeg ha kjøpt med et nytt par av ynglingsskoene mine. Det er ikke så stort men det er likevel så mye, særlig når man har et ganske fattig privatliv. Men denne gleden, denne enkle gleden er altså blitt nektet meg»…. Han begynte å gråte, langsomt, i strie strømmer, og skjenket seg et nytt glass vin. «Det er brutalt vet du, det er fryktelig brutalt. De mest ubetydelige dyrearter kan bruke tusener, noen ganger flere millioner år på å forsvinne, mens de tilvirkede produktene blir slettet fra jordens overflate på noen dager, og de får aldri noen ny sjanse, de er helt maktesløse og må pent underlegge seg det fullstendig ansvarsløse og fascistiske diktatet til de ansvarlige for produksjonslinjen, og selvfølgelig vet de bedre enn alle andre hva forbrukene vil ha, det de tror fanger inn forbrukerens forventing om noe nytt, men som i virkeligheten ikke gjør annet enn å forvandle forbrukerens liv til en utmattende og desperat jakt, til en endeløs vandring mellom merkevarer som hele tiden forandrer seg».

Sveinn Fannar Jóhannsson - Complete Early Works, 2014, Volume I-III. Aluminium, Glass, Alu Dibond, Foam Board, Oak, Oak Veneer, Ramin, Walnutt, Maple, Pine, Beech, Cardboard, Silver Gelatin, Giclée, Ink Jet, Light Jet, Baryta and C-prints. 77 x 46 x 50 cm, 100 x 50 x 52 cm & 71 x 50 x 53 cm.

Sveinn Fannar Jóhannsson – Complete Early Works, 2014, Volume I-III. Aluminium, Glass, Alu Dibond, Foam Board, Oak, Oak Veneer, Ramin, Walnutt, Maple, Pine, Beech, Cardboard, Silver Gelatin, Giclée, Ink Jet, Light Jet, Baryta and C-prints. 77 x 46 x 50 cm, 100 x 50 x 52 cm & 71 x 50 x 53 cm.

Profittmotivet er her den «onde ånden» i en ekspanderende maskin som koloniserer ethvert fysisk og psykisk terreng dannet utenfor varekretsløpet («innenfor» i Hoellebeques tilfelle). Interiørbildene i IKEAs katalog skifter for hvert år, et hjem bortenfor tiden, livets her og nå. Og hvert eneste år lar vi oss – med nytelse og glede – lure. Slik er reklameskolens utdannelse kunsten å bedra (med deres diktum: «hvordan appellere til mennesket som primitiv begjærsmaskin»? – det er lenge siden reklamen fremsto som «intelligent»), i en omløpshastighet som bare øker i takt med våre manglende alternativer. Vi er atomisert som forbrukere, men samtidig lenket til varefetisjens narsissistiske nytelse med alle dens sosiale og økologiske konsekvenser:
In the end, there will be little else for us to do but shop. The world in which we were trapped is in fact a shopping mall; the windless closure is the underground network of tunnels hollowed out by the display of images. The ascribed to junkspace is in fact the virus of shopping itself; which like Disneyfication, gradually spreads like toxic moss across the known universe. (Sze Tsung Leong, 2003)

Det handler om et skadet virkelighetsbilde som må leges. Hvis vi ønsker å forandre verden må måten vi ser og sanser den på også endres, om så dette går smertefullt mot tradisjonen. Estetiske fag i skolen tar del i en bevisstgjøring. Men krisen er alvorlig, for økologien dynget ned av «junkspace», og både kunst og den estetisk- humanistiske fagtradisjonen er ofte preget av nostalgi og melankoli på egne vegne, tilsynelatende overkjørt av hard vitenskap og i alminnelighet oppfattet som «noe man gjør på fritiden» med arvete penger. Spørsmålet må bli: Kan vi utopisk forestille oss et liv befridd fra varefetisjens «lenker», en annen tilknytning til Livet– jord, mennesket, dyr og planter – som så grovt utnyttes døgnet rundt? Kan vi forbinde dette endeløse livet som mennesket og natur jo er en del av, mot en mer generøs tilstand, til en verden som faktisk er mye mer berikende enn de nytelsene varerommet, og ifølge kapitalismen, kun det, kan gi? Kunst og estetiske fag handler dypest sett om å finne sammenheng, hvordan vi sanser og føler i en kompleks verden, og videre om hvilken fremtid vi ønsker oss. Visjonsløse politikere virker kyniske i all hemmelighet, trolig av den mening at vi ligger under for dårlige vaner og grenseløs narsissistisk nytelsestrang. Politikken er i beste fall en punktvis proaktiv dirigering (som å subsidiere det nye statussymbolet Tesla), der man setter sin lit til teknologien og folder sine hender. I verste fall er den korrupt på direkte eller indirekte måter (som det å gå over som «rådgiver» eller «partner» i pr-byråer etter politikken er indikasjon på).

Peter Dean & Oscar Hagbard, fra Del 3: Tidevannet.

Peter Dean & Oscar Hagbard, fra Del 3: Tidevannet.

På sin side søker kunsten andre måter å erfare verden på, andre virkeligheter. Et mål for den såkalte ny-materialismen er å bryte med vårt innlærte, adskilte forhold til omgivelsene: tanken om at menneske befinner seg isolert her stilt overfor et objekt der, splittelsen mellom kropp og ånd, natur og kultur, må erstattes av en mer helhetlig erfaring av sammenhengene energier. Dette skjer også på bakgrunn av at det enkelte menneskets vilje og personlighet, selvets autoritet, av ulike årsaker nå er svekket. Individet må først og fremst være fleksibelt når det skal gjøre seg nyttig i markedets skiftende intensitet. På lik linje med «resten av verden», som dyr, vann og jord, er vi underlagt globale nettverk av kontroll og varegjøring som har det «bare livet» som mål.

Kunstens taktikk kan være å inngå allianse med dette utnyttete «bare livet». Som 1600-talls filosofen Baruch Spinoza sa er «alt er i ulik grad levende», og våre kropper er, ifølge den franske filosofen Gilles Deleuze, del av «verdens energiske intensiteter, dynamiske endringer i tid og rom og geologiens lagvise strata», et sted der vi påvirker og påvirkes i et «kryssende felt av energier». Begjærets vei vekk fra deltagelsen i markedets kannibalisering må gå mot andre intensiteter, eller mot det livet som vel er truet men aldri kan utslukkes, det som går og går og aldri slutter, uansett hvor mye vi i hemmelighet ønsker at det forsvinner (om ikke ord så i handling).

Tre verk kan stå som eksempler på slike «fluktlinjer»: I Sveinn Fannar Jóhannsson My Complete Early Works lar han alle kunstverkene han har laget de siste årene gjennomgå et total endret forløp ved å trykke det hele sammen i sin egenproduserte pressemaskin. Objektenes form blir dermed gitt tilbake til en form for opprinnelig naturprosess, en de-stratifisering der stivnet mening og adferdsdannelser møter kollaps og sklir inn og over hverandre. Johannsson velger å ikke legge arbeidene ut for salg, slik at de tilsvarer en viss sum penger (som skal omsettes i profitt). I stedet er kunstnerens årelange prosess overlatt trykk som en mer fundamentalt kreativ kraft, en grunnleggende levende masse.

Sveinn Fannar Jóhannsson - Complete Early Works, 2014

Sveinn Fannar Jóhannsson – Complete Early Works, 2014

Linn Pedersen oversetter en liknende prosess av «geobevisst» sedimentering til begrepet Sedimentality, der dynamiske krefter samler seg til «clustere» av leire og betong, glorete malt, strukket, stresset og krakelert. Materialet er ikke underlagt kunstnerens «formgiving» som mye som den er likeverdig partner i utvekslingen av energiprosesser. Kanskje beveger vi oss i kunstnerens spontane tankelandskap, hennes overfladiske affekter, så vel som i kroppen og materialets «dype hukommelse», vist som spor eller avtrykk i fragmenterte eller knutepunkt-aktige landskaper. Energiene sklir ut: Linn Pedersen blir leire, leiren blir Linn Pedersen. Slik åpner dette mot en verden av energier der gapet mellom levende og død, natur og kultur, oss og det Andre, fylles opp – en kunst som søker å avlære vår innlærte tilstand av å være adskilt.

Linn Pedersen, fra serien "Sedimentality".

Linn Pedersen, fra serien «Sedimentality».

Også Peter Dean og Oscar Hagbard (intervjuet tidligere her på bloggen) prosjekterer en ny verden ved å avlære sin egen lukkethet og isolasjon. Ved å oppholde seg alene på et glissent vulkansk skjær i Oslofjorden over flere uker, noteres en energisk sameksistens i små atmosfæriske skiftinger og stemningsdannelser. Dette kan minne om 1800-talls eneboeren Henry Thoreaus isolerte liv i skogen som «primitiv» naif, der målet var å «bli overrasket over det vi ser» med naiv åpenhet. Dean/Hagbard går inn for en total innlevelse som igjen åpner for en ny, geosentrert bevissthet.

Peter Dean & Oscar Hagbard, fra Del 3: Tidevannet.

Peter Dean & Oscar Hagbard, fra Del 3: Tidevannet.

Denne kunsten kan virke underlig, naiv, kryptisk og unyttig for mange, men denne teksten er heller ikke ment som noen utfyllende utredning om «hvorfor vi trenger estetiske fag i skolen». Det finnes sikkert andre og kanskje bedre argumenter for det. Poenget var å snakke om hvordan kunsten er unik fordi den søker å forbinde driften, begjæret om du vil, til noe annet enn det varekretsløpet vi vanlige arbeidere må leve under. Den søker og skaper andre virkeligheter. Kunst og kulturfag kan slik legge grunnlaget for en lykkeligere og mer autentisk måte å leve i verden – og faktisk bli et vindu mot en fremtid vi ikke må tape av syne.

HVA: VISUEL ANALFABETISME – GRUNN TIL MORALSK PANIKK?
HVOR: LITTERATURHUSET, WERGELANDSVEIEN 29
NÅR: 04.MAI 10:00 – 16:00.
LES MER OM SEMINARET OG MELD DEG PÅ HER.

SEMINARET ARRGANGERES AV OSLO FOTOKUNSTSKOLE OG ER STØTTET AV FRITT ORD.

Om Oslo Fotokunstskole:
Ønsker du å studere fotoOslo Fotokunstskole tilbyr to-årig fotoutdanning i hjertet av Oslo. På vår fotoskole kan du utvikle ditt eget fotografiske språk med noen av landets beste fotokunstnere som lærere og gjestelærere. Oslo Fotokunstskole er en kunstskole Oslo for deg som ønsker å utforske dine kreative evner i et engasjerende og dynamisk miljø. I løpet av skolens første år er det fokus på analog fotografi og studentene har god tilgang til mørkerom i farge og svart/hvitt, fotostudio, scanner, printer med mer. Den tekniske undervisningen fordyper seg under skolens andre år i digital fotografi, etterbehandling, printing etc. med god tilgang til skolens digitale verksteder. Skolen ble etablert i 1989 og holder til i lyse og velutstyrte lokaler ved Alexander Kiellands Plass. Utdanningen er godkjent for stipend og lån fra Lånekassen. Les mer om hvordan du kan starte dine fotostudier på vår hjemmeside.

Les mer om skolen på vår hjemmeside oslofotokunstskole.no.
Hold deg oppdater ved å følge oss på Facebook.
Følg skolehverdagen på vår Instagram.

Reklamer

En kommentar om “Kunstens nye virkeligheter

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s