Preus undersøker selfien og selvportrettet

Med utstillingen «#Jeg – Fra selvportrett til selfie» retter Preus fokus på selfien. Vi har snakket med kurator Hanne Holm-Johnsen om utstillingen, om prosjektet «På reise» som viser flyktningers egne fotografier fra veien til Norge og om hva som egentlig er forskjellen på et selvportrett og en selfie:

Samir Alhossein Almhaimd, Selfie foran teltet sitt ved en gresk ferje, 2015. Tilhører Preus museums samling.

Samir Alhossein Almhaimd, Selfie foran teltet sitt ved en gresk ferje, 2015. Tilhører Preus museums samling.

I utstillingen «#Jeg – Fra selvportrett til selfie» foretar Preus et dypdykk i fotografer og kunstnere som har rettet kamera mot seg selv. Hva vil museets publikum få se i utstillingen?

Vi har forsøkt å vise et bredt spekter av innfallsvinkler til selvportrettet/selfien, ved å se på hva som utgjør et selvportrett og hva det kan være. Et portrett kan også være av en gruppe, ikke bare et ansikt, eller en tilbakeføring til et landskap for å vise hva som en gang var eller gjenstander som representerer noen. Vi har også inkludert fotohistoriske perspektiver som det fotografiske visittkortet og ved å inkludere fotografer og kunstnere som Marie Høeg, Edvard Munch, Kåre Kivijärvi med flere i utstillingen.

Utstillingen viser også iscenesatte selvportretter av kunstnere som bruker kunsthistorien, teater eller andre impulser som inspirasjon og den viser streite fotografiske selvportretter. Seks vegger er viet spesielle prosjekter fra Kristoffer Eliassen, Tonje Bøe Birkeland, Mimsy Møller, Eivind Lentz og Stefan Schröder. I tillegg er en vegg viet en konkurranse som ble arrangert til fotografiets 150 års jubileum i 1989, ved navn «Der Fotograf» [Fotografen]. Her portretteres fotografens yrke. Prosjektet «På reise» er viet en stor vegg, og til slutt har utstillingen en del skjermer med løpende Instagram-bilder, en interaktiv presentasjon av Selfiecity som er et forskningsprosjekt som undersøker selfier i seks forskjellige byer i verden. Man kan også lese Lin Prøitz og Kristoffer Eliassens e-bok ”Selvbilde, fra selvportrett til #selfie” utgitt på Universitetsforlaget.

Bolette Berg og Marie Høeg, Marie Høeg og en gruppe kvinner spiller kort i studioet, ca 1895-1903. Tilhører Preus museums samling.

Bolette Berg og Marie Høeg, Marie Høeg og en gruppe kvinner spiller kort i studioet, ca 1895-1903. Tilhører Preus museums samling.

I kunsthistorien blir selvportrettet ofte lest som en konstruksjon av identitet og selvrepresentasjon. Utstillingens undertittel «Fra selvportrett til selfie» impliserer et slektskap mellom det tradisjonelle selvportrettet og vår tids selfie. Er det en grunnleggende forskjell på selvportretter av kunstnere som Rembrandt eller van Gogh og de utallige selfiene som hver dag spres fra gutte- og jenterom over hele verden? Eller er det kun teknologien rundt selvportrettet som har endret seg i takt med utviklingen av kameratelefoner?

Den største forskjellen på de gamle malernes selvportretter og dagens selfie er tidsperspektivet og selvfølgelig teknologien. Malerne brukte lang tid og malte seg ved hjelp av speil. Man kan også tegne seg selv på utstillingen, for nettopp å få en følelse av hvor vanskelig det er. Forutsetningen for selfien derimot er at den er tatt på strak arm, eller ved hjelp av en stang holdt av den som portretterer seg selv, og delt med en gang. Dette går vanligvis via Instagram eller Snapchat. Samtidig har selfien en annen form og innhold, som bare delvis hode, forskyvninger og selvfølgelig sine egne typiske motiv i form av private omgivelser, ute på byen, på viktige steder eller bare øyeblikkskommunikasjon. Rembrandts selvportretter var nøye omtenksomme studier av ham selv og aldringsprosessen med mer.

Stefan Schröder, Contributor, Ekeberg, 2009.

Stefan Schröder, Contributor, Ekeberg, 2009.

Tidligere i år innledet Preus prosjektet «På reise», som består av bilder tatt av flyktninger på vei til Norge fra Syria, Irak og Afghanistan. Kan du si noe om dette prosjektet?

Prosjektet ble påbegynt i januar 2016, da Horten hadde to akuttmottak med nesten 300 flyktninger til sammen. Museet arrangerte omvisninger og jeg spurte flere om de hadde fotografert under reisen og om bilder fra hjemlandet. 16 personer svarte positivt og var villige å gi oss bilder. Museet har laget en kontrakt med hver og en som handler om copyright, hva vi får bruke bildene til osv. og disse kontraktene er på norsk, engelsk, arabisk og farsi. Vi har fått utrolig mange fine bilder. De er montert i utstillingen på et verdenskart. Dette har vi kombinert med bilder av nordmenn som reiser på ferie. Mens nordmenn reiser ut er flyktningene på vei nordover og noen steder som for oss er forbundet med sol og bading er for flyktningene forbundet med drukning og fare.

Museets ønske er å vise i hvor mange forskjellige situasjoner fotografiet er til stede i. I mange nordmenns hoder er «flyktninger» en udefinert og truende gruppe. Medias bilder viser overfylte båter, flyktningeleire, folk som sover på gaten og ofte ansiktsløse mennesker. Fotografiene i media formidler hjelpeløse mennesker som krever noe av oss. Disse portrettene og selfiene forteller en annen historie. De er tatt for å berolige og fortelle familien hjemme at man har det bra. Derfor lar de oss møte mennesker som er sterke, som tar livet i egne hender, som tror på beskyttelse og et mulig godt liv borte fra krig og udemokratiske samfunn. Disse fotografiene formidler at vi alle er mennesker med samme drømmer om et godt liv i fred og trygghet, og prosjektet har blitt til med støtte fra Fritt Ord.

Fotograf ukjent, Ali Riza Mohammadi i båt på middelhavet sammen med andre flyktninger, 2015. Tilhører Preus museums samling.

Fotograf ukjent, Ali Riza Mohammadi i båt på middelhavet sammen med andre flyktninger, 2015. Tilhører Preus museums samling.

 I forbindelse med utstillingen arrangerte dere seminaret Self/Image/Public, med bidrag fra en rekke internasjonale medieforskere og norske kunstnere. Hva sto på agendaen på dette to-dagers seminaret som foregikk både i Oslo og Horten?

Seminaret ble organisert av forsker Lin Prøitz og kunstner Kristoffer Eliassen. Målet var å samle forskere som er opptatt av selvportretter og selfier og å gi både forskerne og publikum en møteplass for å diskutere og studere denne tematikken. I tillegg til forskerne presenterte flere kunstnere og fotografer sine prosjekter, og på Preus museum ble det avholdt et arrangement der flyktninger fortalte om sine fotografier og fotografiets betydning for dem.

Torbjørn Rødland, I et norsk landskap 3, 1993. Tilhører Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

Torbjørn Rødland, I et norsk landskap 3, 1993. Tilhører Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

HVA: UTSTILLINGEN «#JEG – FRA SELVPORTRETT TIL SELFIE»
HVOR: PREUS MUSEUM
NÅR: 02.10.2016 – 12.03.2017

__

Oslo Fotokunstskole er en fotoskole i Oslo for deg som ønsker å utforske dine kreative evner i et engasjerende og dynamisk miljø. Skolen ble etablert i 1989 og holder til i lyse og velutstyrte lokaler ved Alexander Kiellands Plass. Les mer om hvordan du kan starte dine fotoutdanning på oslofotokunstskole.no.

Hold deg oppdatert ved å følge oss på Facebook.
Følg skolehverdagen på vår Instagram.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s