Konservert tid

Utstillingsaktuelle Solveig Lønseth har tatt i bruk den gamle fotografiske teknikken cyanotypi til sitt bidrag i utstillingen SEEABLE/SAYABLE på Kunstnernes Hus. I prosjektet Op. cit. har hun innledet en visuell dialog mellom en tekst av Henrik Wergeland og cyanotypiene. Vi har snakket med Solveig om prosjektet:

Solveig Lønseth på atelieret under arbeidet med prosjektet Op. cit. som vises i utstillingen Seeable/Sayable på Kunstnernes Hus.

Solveig Lønseth på atelieret under arbeidet med prosjektet Op. cit. som vises i utstillingen Seeable/Sayable på Kunstnernes Hus.

I prosjektet Op. cit, som betyr «det siterte verk», har du jobbet med den alternative fotografiske prosessen cyanotypi, i form av 45 små prints, montert på messingplater, presentert som en  6 meter lang frise. Hva er cyanotypi og hvordan fremstiller du disse? Og hvorfor ønsket du å jobbe med nettopp denne fotografiske teknikken?

Cyanotypi er en fotografisk eksponeringsteknikk (lyssensitiv emulsjon) oppfunnet av J. Herschel da han i 1842 fant at enkelte jernsalter er lysømfintlige. Den lysømfintlige emulsjonen påføres et absorberende materiale, i mitt tilfelle papir. Når den så har trukket inn og tørket, kan flaten eksponeres for lys. Der hvor lyset treffer mørkner emulsjonen til blått, og fargen blir gradvis dypere avhengig av eksponeringstid. I første omgang var teknikken ment til reproduksjon av skrift, notater eller tekniske tegninger – da gjerne arkitektoniske plantegninger, kjent som blueprints. Senere ble teknikken tatt i bruk av botanikere for å avbilde natur, planteliv og arter slik Anna Atkins gjorde. Hun er gjennom sine cyanotypflora regnet for å være en av våre første kvinnelige fotografer.

Prosessen er grei. Når eksponeringen er gjort, skjer fremkallingen ved at printen skylles i vann. Veldig enkelt. Og siden emulsjonen er lett lysømfintlig, finnes det litt tid før cyanotypet går i blått. Teknisk sett har det vært en fordelaktig faktor for prosjektet mitt, siden eksponeringen har foregått på steder med både mye og lite lys, og fordi prosjektet jo handler om tiden det tar meg å lese fra Henrik Wergelands bok Blomsterstykke. Teknikken fanger opp et spekter av konservert tid.

Til utstillingen har Lønseth eksponert cyanotypier på utvalgte steder mens hun har lest fra Henrik Wergelands bok

Til utstillingen har Solveig eksponert cyanotypier på utvalgte steder mens hun har lest fra Henrik Wergelands bok Blomsterstykke.

I prosjektet har du gått i en visuell dialog med Henrik Wergelands bok Jan van Huysums Blomsterstykke, som spiller en sentral rolle i utstillingen SEEABLE/SAYABLE. Kan du si noe om hvordan cyanotypiene forholder seg til denne teksten, og om noen av stedene som du har tatt utgangspunkt i når du har laget verket?

Seeable/Sayable er en internasjonal gruppeutstilling om forholdet mellom tekst og bilde, litteratur og billedkunst. Utstillingen er kuratert av Ida Kierulf og Helga-Marie Nordby og de skriver følgende:
- Det tekstuelle og visuelle er faktisk og metaforisk flettet sammen i våre forestillinger og fortellinger om verden. De danner et sammensatt bilde, måter å gripe verden på, men opererer samtidig på ulike plan og kan ikke sees som komplett sammenfallende størrelser. Kunsten evner å demonstrere og reflektere rundt dette samspillet og denne latente friksjonen.

Op. cit. er en serie cyanotypier eksponert for lys under tiden det tar meg å sitere fra, ved høytlesning, hele Jan van Huysums Blomsterstykke av Henrik Wergeland, side for side. I sin allegoriske fortelling lar Wergeland blomstene symbolisere personer i inndelte vers og prosa. Slik Wergeland tekstuelt reflekterer van Huysums malerstrøk, vil jeg så reflektere over og gå i dialog med Wergelands tekstverk visuelt. Tematisk finner jeg det meningsbærende for dette prosjektet å nettopp avbilde, eller sitere, hans tekster i en av floraens billeduttrykk som ble praktisert og oppfunnet i hans tid. I tillegg til å referere til det florale, peker cyanotypiene også til notatet eller skriften, og det arkitektoniske, i dette tilfellet stedet hvor jeg leste teksten.

Serien består av 45 prints, som er sideantallet med Wergelands tekster i boken. Sidene er lest, og cyanotypiene eksponert, ved steder relevante for det tekstuelle verket og Wergeland, samt det visuelle og Huysum. Herunder inngår Henrik Wergelands Wunderkammer i Grotten under Æresboligen i Wergelandsveien, Nordre Skøyen Hovedgård som er stedet der maleriet til Huysum hang den gang da Wergeland først så det, Statens Museum for Kunst i København hvor maleriet henger i dag, i mitt tidligere atelier på Kunstnernes Hus i Wergelandsveien samt i hagen hvor jeg bor, der flere av blomstene representert i maleriet vokser.

Det ferdige installerte verket består av 45 cyanotypier som danner en seks meter lang frise.

Det ferdige installerte verket består av 45 cyanotypier som danner en seks meter lang frise.

Prosjektene dine tar ofte utgangspunkt i forholdet mellom arkitektur, lys og fotografiske teknikker. Hva er det som interesserer deg med dette møtet mellom rom, lys og visuell representasjon?

I mørkerommet holder jeg alltid øynene lukket. Fordi blikket stadig lengter etter og søker etter lys, blir det flakkende og forstyrrer prosessen. Lyset som slipper inn i et rom definerer noe så snart det treffer. Det treffer oss, meg og deg. Vi samler på lyset så vi ikke glemmer det. Og aldri er lyset mer tilstede og tettere på tanken, enn når det har blitt borte for oss. Det er det det handler om tenker jeg, at jeg vil holde på lyset og tiden. Jeg har tenkt mye på en utstilling jeg gjerne skulle sett; Harriet Backers minneutstilling i 1933 i overlyssalene på Kunstnernes Hus. Det fascinerer meg, hvordan hun gjennom malertekniske ferdigheter trekker inn – og fremhever lyset med lag av sultne penselstrøk. Fra komposisjonens tilslørte lyskilde, henter hun dagen inn i maleriets arkitektur. Nært beslektet med glassoverbyggets funksjon for kunstlivets utstillingssaler. Hvilket samspill i lys det må ha vært mellom kunst og arkitektur. Når jeg nå monterte Op. cit. i samme sal forrige uke, la jeg ned mye tid i å pusse ned veggens ujevnheter for å hente frem en slagskygge parallell med verket. Alle disse strøk med maling veggene bærer på. Historie skrives og konserveres.

Solveig Lønseth - Op. cit. s. 36, 2016, 20,3 x 13,3 cm.

Solveig Lønseth – Op. cit. s. 36, 2016, 20,3 x 13,3 cm.

Flere av cyanotypiene i prosjektet er laget mens Lønseth har lest Wergelands tekst utendørs, blant annet i Lønseths egen hage.

Flere av cyanotypiene i prosjektet er laget mens Solveig har lest Wergelands tekst utendørs, blant annet i egen hage.

SOLVEIG LØNSETHS PROSJEKT OP. CIT. VISES I UTSTILLINGEN SEEABLE/SAYABLE PÅ KUNSTNERNES HUS TIL OG MED 29. JANUAR.
SE MER AV LØNSETHS ARBEIDER PÅ SOLVEIGLONSETH.COM.

__

Oslo Fotokunstskole er en fotoskole i Oslo for deg som ønsker å utforske dine kreative evner i et engasjerende og dynamisk miljø. Skolen ble etablert i 1989 og holder til i lyse og velutstyrte lokaler ved Alexander Kiellands Plass. Les mer om hvordan du kan starte din fotoutdanning på oslofotokunstskole.no.

Hold deg oppdatert ved å følge oss på Facebook.
Følg skolehverdagen på vår Instagram.

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s