Fotografiets plass i samtidskunsten opp til debatt

Onsdag 07. desember inviterer Oslo Fotokunstskole til en panelsamtale om spørsmålet «Hvor står fotografiet i samtidskunsten». I panelet sitter Vibeke Tandberg, Eline Mugaas, Mikkel McAlinden, Simen Joachim Helsvig, og kveldens ordstyrer er Kristian Skylstad. Vi har snakket med Kristian om kveldens tematikk og hans syn på fotografiets forhold til samtidskunstfeltet:

Onsdag 07. desember skal fotografiets posisjon i samtidskunstfeltet diskuteres på Oslo Fotokunstskole.

Onsdag 07. desember skal fotografiets posisjon i samtidskunsten diskuteres på Oslo Fotokunstskole. Fotografiet på plakaten er tatt av OFKS-student Guro Sommer Værland.

Du skal være ordstyrer for en samtale med utgangspunkt i spørsmålet «Hvor står fotografiet i samtidskunsten?»med Mikkel McAlinden, Vibeke Tandberg, Eline Mugaas og Simen Joachim Helsvig. Hva håper du at dere skal komme til bunns i denne kvelden, og hvor mener du at fotografiet står i samtidskunstfeltet?

Det er et utrolig komplekst spørsmål. Først og fremst må jeg si at jeg ikke ser at fotografiet har en reell posisjon i feltet lenger, litt som maleriet opplevde for et tiår siden, på den tiden da det å produsere et godt maleri ikke var nok. Maleri som maleri var dødt. Her opplever fotografiet mer enn noe annet et etterskjelv fra den trøttende diskusjonen. Generasjonen over min, representert i panelet med tre veldig markante aktører, hadde en scene klar for dem‎. Etterveksten etter de premissene de har skapt finnes, men har ikke akkurat ført til at mange aktører har klart å etablere seg med en like markant stemme. Jeg tror hovedansvaret ligger hos institusjonene, men det er selvfølgelig flere faktorer som fører til en slik situasjon.

En av de viktigste grunnene til det, mistenker jeg er at fotografi ikke sees på som nok i seg selv. Det må legitimeres via dekonstruksjon eller underbygges av tredimensjonalitet. Nå snakker jeg spesifikt om samtidskunstfeltet. Det man kan forsøke å finne ut av i løpet av en slik kveld, om det da er viktig å konkludere i det hele tatt, er hvorvidt det er et rom for å drive en eksperimentell praksis som fotograf uten å måtte dekonstruere eller relativisere virksomheten i en installasjonstradisjon, og/eller underbygget av tekst, samt forholde seg til zeitgeist i samtidskunstfeltet generelt.

Spørsmålet er om man skal anbefale fotostudenter å finne andre arenaer enn samtidskunstfeltet. Eller kanskje til og med oppmuntre de til å skape en slik arena.

Kunstner Eline Mugaas er del av panelet som skal diskutere fotografiets posisjon i samtidskunstfeltet. Her fra utstillingen Aurdal / Mugaas på Kunstnernes Hus tidligere i år.

Kunstner Eline Mugaas er del av panelet som skal diskutere fotografiets posisjon i samtidskunstfeltet. Her fra utstillingen Aurdal / Mugaas på Kunstnernes Hus tidligere i år.

Forholdet mellom fotografi og kunst har vært diskutert siden fotografiets tidlige tider. Hva er det som gjør at dette fremdeles er en relevant problemstilling, nå som de fleste museer og gallerier viser kunstfotografi side om side med andre kunstneriske uttrykksformer?

Premisset for å vise fotografi var helt annerledes for bare femten år siden. Det som har overrasket meg med fotografiets utvikling, da jeg hadde øynene mine‎ et helt annet sted mens forvandlingen skjedde, er hvordan det har endt opp med å emulere andre uttrykksformer. Jeg er ikke udelt negativ til dette. Selv har jeg opplevd den samme dekonstruksjonen innenfor min egen produksjon, med viten og vilje, men så vet jeg også da at dette har bunnet i en mangel på selvtillit fra min side.

Men påstanden i spørsmålet stemmer ikke. De færreste museer og institusjoner viser fotografi i sin todimensjonale og rene form «side om side» med andre uttrykksformer. Det skal mye til å oppnå de samme premissene for visning i større kontekster med en orientering som etterstreber et narrativt, dokumentarisk, poetisk eller politisk utgangspunkt, noe som er fotografiets vugge. Det samme negative premisset opplever filmmediet.

Men ja, det er en evig problemstilling, som startet med de første spadetakene fotografer gjorde. Surrealismen er viktig i så måte, eller neosurrealisme, som minner meg i litt for stor grad om neoliberalisme. Ettervirkningene av det kan bli veldig konservative. USA etter valget opplever jo denne bakrusen i skrivende stund, i et mye større perspektiv selvsagt. Man kan lett se for seg at reaksjonen på de nåværende tendensene blir et tilbakefall, eller at mindre intellektuelle strømninger innenfor feltet tar over all definisjonsmakt.

Paneldeltaker og kunstner Mikkel McAlinden, her med verket Global Seed Vault fra 2014.

Paneldeltaker og kunstner Mikkel McAlinden, her med verket Global Seed Vault fra 2014.

På 1990-tallet føltes det til tider som at kunstfotografene hadde tatt over hele kunstfeltet, blant annet gjennom enkelte av deltakerne i panelet. Hvordan vil du beskrive fotografiets tilstedeværelse på det norske kunstfeltet i 2016?

Jeg synes det er omtrent fraværende. Et godt eksempel er hvordan de større insitusjonene behandler fotografi og film. Betegnende tendenser er når Chris Marker blir skviset inn på en halv etasje på Kunstnernes Hus, det bevisstløse forholdet Høstutstillingen har til film og fotografi, samt Museet for Samtidskunst sin totalt manglende fokus eller kompetanse på mediet, som grenser til å være respektløst.

Det jeg ser nå er som oftest assemblage eller collage, to arbeidsformer jeg elsker. Dette er ikke nødvendigvis problematisk, men det må være slitsomt å bruke et kamera som kanalisering av mening i et slikt klima. Kanskje stengte en generasjon døren etter seg? Muligens ble fotografi så dominerende at en kraftig motreaksjon var på sin plass. Eller er det en reaksjon på intimitetstyraniet i sosiale medier, der fotografi spiller en enorm rolle? Jeg ser i hvert fall ikke mye realistisk fotografi. Muligens er det påvirket av den innbilte profesjonaliteten folk føler i befolkningen generelt, i en tid der «alle» kan ta «gode» fotografier, en illusjon som stammer fra digitaliseringen av fotografiet.

Det er uansett vanskelig å fremme et større humanistisk eller politisk fotografi innenfor feltet slik klimaet er nå. Et godt fotografi er ikke lenger nok. Sannhet er ikke nok, sies det i hvert fall. Jeg opplever det som en litt melankolsk affære, da jeg ikke merker det samme stigmaet innenfor andre medier. Fotografer blir ofte spurt om «hvorfor?» Opplever feltet fotografiet som suspekt? I så fall søker man en legitimering basert på sannhet, noe som skaper et deformert paradoks. Jeg ser ikke den samme tvilen i andre deler av feltet for øyeblikket. Folk bare gjør, det blir analysert til en viss grad, og så er det videre til neste utstilling i den hvite kuben.

Generelt sett er feltet apolitisk i en veldig politisk potent virkelighet. Det er ikke noe galt med det, men hvorfor skal aktøren med kameraet som metode måtte legitimere seg spesifikt? Da jeg viste mine fotografier fra Silesia sa kritikeren til Dagsavisen at de hadde utspring i latskap. Latskap? En merkelig påstand, i og med at jeg hadde vandret flere hundre kilometer for å ta bildene, men det er symptomatisk at kritikerstanden tror det bare er å knipse. En lignende type kritikk tviler jeg på hadde rammet en maler, skulptør eller installasjonskunstner. Arbeit macht frei? Nei takk. Min krets består for det meste av folk som jobber med andre medier, løsrevet fra kamera, og de melder som oftest pass når fotografiet er oppe til diskusjon.

Ordstyrer, kunstner, gallerist og skribent Kristian Skylstad, her fra prosjektet Sighs.

Ordstyrer, kunstner, gallerist og skribent Kristian Skylstad, her fra prosjektet Sighs.

Du har tidligere tatt til orde for at «det rene fotografiet» er en utdøende rase i kunstfeltet om dagen, at fotografi som oftest blir kombinert med andre kunstneriske uttrykksformer, og at mye fotografisk samtidskunst handler om å dekonstruere fotografiet. Hva er det som er galt med dette? Tror du det er et tegn på en sviktende interesse for fotografiet, eller er vi vitne til en reformulering av hvordan fotografiet kan benyttes som en kunstnerisk uttrykksform?‎

Jeg har ikke tatt til orde for noe, men det har vært en spørsmålstilling jeg har gjort, spesielt til generasjonen fotografer som stimulerte min generasjon til å påbegynne en fotografisk billedkunstpraksis. Min rolle de siste årene har vært å stille spørsmål. Ikke alle spørsmål ender med et spørsmålstegn. Da jeg gikk på akademiet var tekstil det flaueste du kunne drive med. Se hva som skjedde. Pendelen snur raskt.‎ Det er ingenting galt med dekonstruksjon, men hvis det er det eneste premisset man kan arbeide ut en utstilling fra er det problematisk for den det rammer. Det er kritisk for de arbeidene som ikke når fram på tross av kvalitet, samt de fotografene som ønsker eller insisterer på å uttrykke seg med et rent fotografi innenfor feltet.

Uansett er jeg ikke bekymret. Jeg tror fotografer og fotografi klarer seg utmerket utenfor kunstfeltet nå, og hadde klart seg glimrende innenfor hvis resepsjonsapparatet hadde maktet å ta mediet innover seg. Men det betyr ikke at det ikke skal diskuteres, eller at en motreaksjon er illegitim. Fotografiet trenger ikke nødvendigvis status som kunst for å være kunst, men akkurat det er en dyp og kompleks diskusjon.‎

Jeg har fulgt dekonstruksjonen av fotografiet med positiv spenning. Selv tok jeg en snarvei og kvittet meg med kameraet helt. Nå forholder jeg meg til fotografi igjen, en god venn sendte meg en Leica i posten mens jeg hang over Rorschachmaleriene mine i Polen, men det er ikke gitt at jeg vil ha oss tilbake til framtiden for det. Men jeg tror ikke at der vi står nå er framtiden, men nåtiden, og jeg håper på at framtidens fotografi tar samfunnet og virkeligheten alvorlig i større grad enn det vi ser nå. Men feltet er i emning. Alt kan skje. Selv står jeg på dørstokken med en høyrefot ut av kunsten, den venstre foten på vei inn i fotografiet igjen, med en skepsis om jeg vil ta steget inn eller ut av begge. Det er et godt rom å stille spørsmål fra, men et slitsomt sted å være, da man må ta høyde for veldig mye. I denne prosessen har fotografiet begynt å spille en vesentlig rolle for meg, da det representerer et frirom, løsrevet fra agenda og identitet. Fotografi som rekreasjon er undervurdert av fotokunstnere, hvis det begrepet fremdeles brukes.

Jeg tror ikke at det er sviktende interesse for fotografi, men institusjonsapparatet har tydeligvis sovet i timen. Tvert imot tror jeg interessen på et allment nivå er enorm, men når dette århundret skal oppsummeres av historikere i år 2666 tror jeg at fotografiske kunstnere som baserer seg på den hvite kube‎n kommer til kort. Så hvis det finnes noen Van Gogher, Gauginer eller O’Keefer der ute med et kamera i lomma, er det bare å kjøre på. Min erfaring med suksess er at den som oftest kommer etter falske premisser. Man trenger ikke den hvite kuben lenger, like lite som man trenger et tempel for å utvise sin religion. Folk tror alternativet til institusjonen og galleriet er internett, men det er en veldig begrensende tanke. Hadde så vært tilfelle, hadde vi kun hatt ekkokammere å forholde oss til, av de er internett det største, med derav svakere ekko.

Allikevel er den hvite kuben et helt OK premiss å jobbe ut fra, men er det motivasjonen, da er man rimelig bakbundet som både kunstner og fotograf. Det er som kjent vanskelig å fotografere uten hender tilgjengelig. Hvis vi skal tilbake til en virkelighet der fotografiet igjen må gjennom legitimeringsprosesser, da taper kunsten først og fremst, men også fotografiet. Men ikke nødvendigvis fotografen. Det er nok av felt som har behov for gode fotografier, da spesielt det bevegelige fotografiet. 25 bilder i sekundet har et enormt potensiale, både kreativt og økonomisk, da spesielt utenfor samtidskunsten.

Paneldeltaker, kunstner og forfatter Vibeke Tandberg, her fra publikasjonen Old Man (Angle 10°) fra 2015.

Paneldeltaker, kunstner og forfatter Vibeke Tandberg, her fra publikasjonen Old Man (Angle 10°) fra 2015.

Du jobber selv med fotografi, med en utdanningsbakgrunn fra Kunstakademiet i Oslo. Hvilken rolle spiller kunstakademiene for fotokunsten som publikum får se på galleriene?

‎Jeg vil ikke si jeg jobber med fotografi. Jeg gjør noen større sosiologiske og antropologiske studier som ender opp i fotografiske prosjekter, og da med store mellomrom mellom disse. Det er i mellomrommet mesteparten skjer relatert til kunst, selv om fotografiprosjektene mine betyr mest for meg på et personlig nivå.

Jeg begynte med fotografi i veldig tidlig alder. Det er kjernen i min tilværelse, men ikke noe jeg gjøre, derfor ikke kjernen i min praksis. Ordet kunst stammer fra arte, som er fra latin, og betyr å gjøre eller være i stand til å gjøre. Ting har utviklet seg siden begrepet ble til, men vi jobber utifra det premisset, spesielt i den germanske delen av kloden. Her betyr å kunne gjøre spesielt mye, noe som innebærer en stor grad av subjektiv sensur, noe som medfører begrensninger knyttet til frihet.

Jeg er ikke så opptatt av galleriene, selv om jeg merker deres manglende interesse for fotografi, preget av en viss forakt. Den forakten har jeg en mistanke om er gjensidig dog. Fotografiet har mye mer kraft i dagens samfunn enn det billedkunst har, potensielt. Og det er potensialet som interesserer meg.

Jeg lurer generelt hvor diskusjonen om den frie kunsten ble av. Da jeg begynte på akademiet het utdannelsen «Fri kunst.» Det var også den betegnelsen som stimulerte meg til å søke på studiet framfor reportasje eller filmskole. Hvor ble det av «Frie fotografer»? Slik jeg opplever det, og mange med meg, er både kunsten og fotografiet preget av litt vel mange uskrevne regler. For kunsten ble det definitivt da de omdøpte utdannelsen til «Billedkunst», i forbindelse med Bolognaprosessen. Men at fotografi ikke har insistert på sin frihet overrasker meg på grensen til at det blir besynderlig. Jeg vil heller være fri enn å være kunstner.

Jeg tror det som har skjedd på kunstakademiene er en reell relativisering av fotografiet. Det tror jeg er sunt, men kan potensielt bli anemisk hvis det blir dratt for langt.‎ Det viktigste jeg lærte om fotografi lærte jeg før jeg begynte på akademiet, for nesten et halvt liv siden. Og det handler om lys, form, tekstur, perspektiv, geometri, komposisjon og ikke minst mening. Hva folk gjør på studio har jeg en følelse av ikke er så spennende for de utenfor samtidskunstfeltet. I en slik situasjon kan lett samtidskunsten bli en boble, og fotografer har et glimrende våpen til å sprekke den boblen og skape en portal mellom virkeligheten og kunsten, med en agenda og et kamera. Om de får muligheten.

Paneldeltaker, kritiker og skribent Simen Joachim Helsvig.

Paneldeltaker, kritiker og skribent Simen Joachim Helsvig.

HVA: «HVOR STÅR FOTOGRAFIET I SAMTIDSKUNSTEN? EN SAMTALE RUNDT TEMAET MED MIKKEL MCALINDEN, ELINE MUGAAS, VIBEKE TANDBERG OG SIMEN JOACHIM HELSVIG OG KRISTIAN SKYLSTAD.
NÅR: ONSDAG 07. DESEMBER, 19:00
HVOR: OSLO FOTOKUNSTSKOLE (WALDEMAR THRANESGATE 84)
ARRANGEMENTET ER ÅPENT FOR ALLE OG GRATIS. FOR MER INFO, SE EVENT PÅ FACEBOOK.

__

Oslo Fotokunstskole er en fotoskole i Oslo for deg som ønsker å utforske dine kreative evner i et engasjerende og dynamisk miljø. Skolen ble etablert i 1989 og holder til i lyse og velutstyrte lokaler ved Alexander Kiellands Plass. Les mer om hvordan du kan starte din fotoutdanning på oslofotokunstskole.no.

Hold deg oppdatert ved å følge oss på Facebook.
Følg skolehverdagen på vår Instagram.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s