Fotografiske tilnærminger

Utstillingen «on closing in» av Morten Andenæs går snart inn i sin siste uke på Galleri Riis i Oslo. Vi har snakket med Morten om utstillingen, og om hvordan bilder er uløselig knyttet til hvordan vi forstår verden og vår egen identitet:
Morten Andenæs - ditt bord / mine epler, 2016.

Morten Andenæs – ditt bord / mine epler, 2016.

Du viser for øyeblikket utstillingen «on closing in» på Galleri Riis i Oslo, og tidligere i høst viste du en utstilling ved samme navn på galleriets filial i Stockholm. Kan du si noe om forholdet mellom disse utstillingene, og hva du viser i den pågående utstillingen i Oslo?
Begge utstillingene har samme tittel, men tar utgangspunkt i to forskjellige forståelser av denne tittelen. «on closing in» kan bety «om det å tilnærme seg noe» og «når man tilnærmer seg noe». Litt forenklet kan man si at utstillingen i Stockholm stilte spørsmål om hva som skal til for at fotografiet egentlig kan «se» det fotograferte, mens utstillingen i Oslo skaper en situasjon der betrakteren selv blir sett, og implisert. Begge utstillingene tar utgangspunkt i dette behovet vi mennesker har for å re-presentere verden i form av språk og bilder, og hvordan de påfølgende narrativ er basis for kategorier som «oss» og «dem», «jeg» og «meg», og da altså identitetsskapende.
Installasjonsfotografi fra utstillingen "on closing in" på Galleri Riis, Oslo.

Installasjonsfotografi fra utstillingen «on closing in» på Galleri Riis, Oslo.

I en tekst i siste utgave av tidsskriftet Objektiv åpner du med følgende sitat: «I’ve often wanted, perhaps naively, to be able to experience pictures without the interference of language». Samtidig fremstår språket svært tilstedeværende i dine arbeider, særlig gjennom titlene, og i denne utstillingen gjennom en poetisk tekst på syv linjer som følger utstillingen. Hvordan vil du beskrive forholdet mellom det skrevne ord og bildet i denne utstillingen?

Som sitert, så er dette håpet om å «se» eller oppleve bildet uten språkets forurensning naivt – språk og bilder er uløselig knyttet til hverandre, og uten språket og hva det fordrer av hjernen, så ville vi ikke kunne reflektert over det vi så. I arbeidene mine generelt er det ikke én måte å forstå dette forholdet på, men i stedet ulike tilnærminger som alle er forsøk på å beskrive eller i beste fall «gjøre» noe med betrakteren eller min egen forståelse av verket. Språk og bilder er ikke bare verktøy vi bruker til å beskrive verden – de konstituerer vår verden, og sett i lys av dette brukes språk og bilder her ikke som jeg tidligere har gjort, som kortslutninger. 

Teksten du nevner fungerer som pressemelding og er dermed en slags innramming for utstillingen, på samme måte som en tittel blir en noe påtvungen ramme for et enkelt bilde. I visse tilfeller er disse tekstene og titlene noe som åpner verket opp for andre lesninger enn det fotografiet umiddelbart gjør, som i «ditt bord / mine epler» – i dette tilfellet knyttes arbeidet til en del av temaene jeg er interessert i – hvordan utvikler vi konseptene «mitt» og «ditt», og hvordan det å bli sett eller avslørt kan føre til at man reagerer med harme og vrede overfor et annet menneske – og motsatt – hvordandet å snakke om «mitt« og «ditt» kan være en naturlig del av en relasjon mellom to like parter? 

Morten Andenæs - there is this. and our house, 2016.

Morten Andenæs – there is this. and our house, 2016.

Med 17 fotografiske verk rommer utstillingen en svært sammensatt tilnærming til fotografiet, med en sjanger- og motivkrets som favner avfotograferte barnetegninger, stilleben av våpen og frukt, bilder av skyformasjoner, portretter og pittoreske landskap av skog og hav. I hvilken grad forholder du deg til sjangerkonvensjoner som f.eks. «portrett», «landskap» og «stilleben» i din fotografiske praksis?
Som nevnt er noe av interessen for disse utstillingene det innebygde behovet vi mennesker har, helt fra vi er småbarn til å representere verden i form av bilder og språk, og hvordan dette bidrar til å utvikle en identitet, et jeg. En del av denne utviklingen, da særlig for de av oss i den industrialiserte verden, er å «lære» å lese og forstå bilder, da særlig fotografier. Vår forstålse av bilder er tillært og komplisert: å oversette den todimensjonale flaten til illusjonen om tre dimensjoner fordrer, akkurat som synet og språk, at vi lærer det i bruk. Vi ser på bilder sammen med de nærmeste – vi ser i bildebøker der ord og bilde går hånd i hånd og vi lærer om forholdet mellom en ting og dets avbildning, om kategorier som det generelle og det partikulære og vi tar dette i bruk med våre omsorgspersoner i fortellinger som snakker om fellesskap og individualisme.
Barnet tegner sitt hus – kanskje bare noen streker på et papir og viser det frem mens de voksne, med overbærenhet lever seg inn i fortellingen og sementerer barnets forestilling. Hus – ja. Vårt hus. Vi spør kanskje hvor barnet bor i huset. etc. etc. Disse fortellingene er med på å skape en følelse av fellesskap og tilhørighet – barnet blir sett og individualisert samtidig som de er en del av noe større. Deg og meg. Oss. Samtidig er det ikke gitt at vi blir sett. Det er ikke gitt at de voksne klarer dette på en god måte, og gjør de ikke det – blir ikke barnet sett eller bekreftet, både ved å bli tatt vare på og å bli utfordret, vil de også utvikle særegne måter å forholde seg til seg selv og andre. Særegne og i verste instans direkte skadelig.
Når jeg tar i bruk disse kategoriene er det delvis for å peke på at vårt forhold til bilder beror på en gjenkjennelse av kategorier og ideer vi har med oss fra barnsben av – samtidig som jeg prøver å «bruke» disse gjenkjennelige kategoriene til å belyse visse følelser som avmakt, sjalusi, krenkelse, og behovet for selvhevdelse, men også kjærlighet og nærhet. F.eks. heter ett av de små skybildene «something she said«. Bildet minner om et utsnitt fra et 1800-talls landskapsmaleri, men brukes her egentlig som et supplement til en situasjon der noen – kanskje en kjæreste sa noe du ikke klarer å la ligge – noe du tolker og kverner til det plutselig har blitt til noe helt annet enn  det var intendert som.
Morten Andenæs - I thought I knew, 2016.

Morten Andenæs – I thought I knew, 2016.

I tillegg til fotografiene består utstillingen av et lite blått monokromt maleri med tittelen «4625 Nordisk Hav», i en ramme som bærer samme blåfarge. Kan du si noe om dette verket, og om tittelen?

Dette arbeidet henger sammen med disse kategoriene vi diskuterer over, og må sees i sammenheng med bildene av hav som går igjen i begge disse utstillingene. Tidligere har Havet med stor H ligget som et bakteppe for hvordan nordmannen ser på seg selv. Havet har vært en identifikasjonsfaktor – noe vi ser oss i lys av. Til tross for at dette nok fortsatt er tilfelle i noen deler av landet, har dette blitt til mer en myte enn en reell måte å forstå nordmannen på. Men pga. dette mytiske forholdet til havet har da Jotun laget en interiørfarge i sitt fargekart med tittelen Nordisk Hav.
Det jeg har gjort er å få malt en ramme i denne fargen – det er faktisk ikke noe maleri der i den forstand heller. Hele rammen er industrielt malt, og fungerer som en ren projeksjonsflate tenker jeg, og arbeidet må sees i sammenheng med to andre arbeider i utstillingen: ett bilde av noe som ligner en flåte med ungdommer på «on the beach / by the sea» , og ett arbeid av en horisont over middelhavet med tittelen «untitled- the ocean at the centre of the earth«. Vi har i de senere årene sett utallige bilder av flyktninger som krysser middelhavet, og sett i sammenheng med disse to fotografiene som tydelig peker i den retningen minner denne tomme kassen med maling på hvor forskjellig en kategori som «hav» blir, avhengig av hvilken situasjon man selv befinner seg i for øyeblikket. Kan vi forestille oss for eksempel at det ville vært et markedstriks i Nord-Afrika å bruke Middelhavet som basis for en veggfarge når det dør tusenvis av mennesker der årlig?
Utstillingen «on closing in» av Morten Andenæs vises på Galleri Riis til og med torsdag 22.12.
Morten Andenæs - tell me I love you, 2016.

Morten Andenæs – tell me I love you, 2016.

__

Oslo Fotokunstskole er en fotoskole i Oslo for deg som ønsker å utforske dine kreative evner i et engasjerende og dynamisk miljø. Skolen ble etablert i 1989 og holder til i lyse og velutstyrte lokaler ved Alexander Kiellands Plass. Les mer om hvordan du kan starte din fotoutdanning på oslofotokunstskole.no.

Hold deg oppdatert ved å følge oss på Facebook.
Følg skolehverdagen på vår Instagram.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s