Kristian Skylstad og Jason Havneraas’ høydepunkter fra 2016

Nå som 2016 er bak oss har vi snakket med et knippe kunstnere om deres fotokunstfavoritter fra året som har gått. Les om årets høydepunkter innen kamerabasert kunst fra Kristian Skylstad og Jason Havneraas. 

Kristian Skylstad, kunstner, skribent og gallerist:

Adam Curtis – Hypernormalisation
BBC

Det er vanskelig å se for seg et mer komplett dokument over mørket i vår tid enn denne filmen. Dette er et tidsdokument som tar for seg vår falske virkelighet, dens håpløshet, samt‎ hvordan vi endte opp i denne situasjonen. Adam Curtis forsyner seg skamløst av videografisk materiale fra alle nyhetskanaler, setter det i sammenheng, samt gjør det til sitt eget. Deretter setter han fyr på det. Resultatet lukter kvalmende, litt som stanken fra brennende bildekk eller råtnende lik, eller begge deler. Her blir grunnlaget for premisset vi snart skal leve ut ifra forutsett og behandlet av et kaldt, men aldri kynisk øye. Vi lever i en tid der premisset for sannhet, samfunn og stabilitet har blitt relativisert. Her blir grunnlaget for dette premisset evaluert ned til beinet, med veldig lite dur, heller en konstant dyp molltone som ærlig og etterrettelig kommer nærmere en presis samtidsdiagnose enn noe annet dokument fra nyere tid. Premisset er muligens pessimistisk i sitt ståsted, men hvem klarer vel være optimist i disse tider?

Andrew Amorim – After Touch
Space 4235 (Genova)

En to-kanals videoinstallasjon som fikk publikum til å gå inn i en audiovisuell transe på åpningen. To menn i fekte‎drakt gjør oppvarmingsøvelser man kjenner igjen fra bryting, til de kollapser i en steril gymsal, behandlet med Amorims kliniske og samtidig varme øye for detaljer og bevegelse. Lydbildet og den fotografiske klarheten i dette verket blander seg sammen med forskjellige anonyme individer i den andre kanalen; materialet funnet på internett, satt sammen på nytt i et dystopisk narrativ. Her bader forskjellige individer treningsdraktene sine i gjørme i forventning av en form for post-moderne katarsis, mens en meteor er på vei til jordoverflaten for å utrydde oss alle. Alt beskrevet av en voiceover med en hviskende stemme som klistrer seg fast i sjelen.‎ Det oppleves som science fiction, men skjer nå. Dette i en kultur som dannes når hverdagen og det ordinære blir uspiselig og umulig å takle, som en konsekvens av en media- og fiksjonsvirkelighet som krever mer av mennesket enn hva et hvilket som helst individ er i stand til å levere eller leve med.

Foto: Anna Positano

Installasjonsfoto fra Johanna Billings utstilling Keeping Time ved Villa Croce i Genova. Foto: Anna Positano

Johanna Billing – Keeping Time
Villa Croce (Genova)

Dette var en utstilling med sterke symfoniske kvaliteter, der bevegelse og fotografi blandet seg friksjonsfritt sammen med et rytmisk lydbilde, som binder sammen Johanna Billings produksjon på en rettferdig måte. ‎Denne utstillingen ble sett i en fase der 2016 fremdeles hadde potensiale til å legge fram et positivt og konstruktivt mandat for framtiden. Her er samtidens flyktighet, roen og varheten i en hendelse eller flere, premisset for kultur, alt dette blir lagt under lupen. Og det med en eleganse og visdom som få av vår tids kunstnere makter å destillere noe vesentlig ut ifra for tiden. Dette ut ifra en tidskoloritt som tilsynelatende ikke har verken engasjement, tålmodighet eller tid til å ta tak i de sublime forskyvningene som skjer naturlig i sinnets omgang med samfunnet, som oppstår i absorpsjonen som oppstår når tablået man er vitne til er mer enn nok. Retningen Billing velger er mer substansiell enn det meste videomateriale man er vitne til både i og utenfor den hvite kuben, hennes øyne på samtidens fenomener gir håp for en mer human kultur, en kultur hvor menneskets omgang med virkeligheten er det prekære. Derav dannes det et premiss for kulturens potensielle skjønnhet og friksjon, men også tidens rytme som førende premiss for vår tilstand.

Jason Havneraas, kunstner og gallerist:

Jan Moszumanski – Talking Calms Me Down: A Mumblecore Essay (utstilling)
Kunstnernes hus (MFA show)

Bordering on the insane and summing up the overwhelming wealth (poverty) of information thrust upon us in our contemporary lives, Moszumanski’s video work provided me with this years camera based eureka moment. At one point in it’s richly collaged teenage wet dream of technology, toy slime and toy violence, the image shifts to an unboxing video in which the artist tears open a parcel to reward our curiosity with a shiny new cellophane wrapped 1000 piece jigsaw puzzle. The image on the puzzle’s box is one seen earlier in the video, of a slimy stretch of synthetic reptilian material, holding onto the slider of a mixing board.

The profundity of finding a literal puzzle of ones own work, in ones own work, shook me to the core and resonated with my convictions about the unfinished nature of everything. At one point the muffled narrator states that ‘Potential is all those things that you can do but you’re not doing’; Moszumanski is doing as many of those things as are humanly possible.

hankangvegetarian

Han Kang – The Vegetarian (roman)

Rarely have I encountered a novel that talks about the relationship between art making and madness with such candid empathy. Told from the points of view of several members of the same extended Korean family, Han Kang’s The Vegetarian tells the story of a woman who wakes up from a dream, no longer able to eat meat. The consequences this has for those around her, including most importantly for me, her video artist brother in law, raises vital ethical questions for any artist, myself included, who uses reality as part of their fiction.

xx

Burhan Ozbilici – Assasination of the Russian Ambassador to Turkey (fotojournalistikk)

Much has already been written about this incredible image and it’s companions, of both the bravery it took to make them, and their art historical context in terms of history painting. In the detached manner with which I watch yet another terrorist attack take place online, my eyes are drawn to the photograph’s punctum, the beauty of the attackers hands, especially his unusually long forefinger, raised to the heavens, seemingly more at home on the hand of a concert pianist. He is making a point, a punctum, and this puctum is at the tip of his finger. Never have Roland Barthes’ observations on the semiotics of photography resonated for me with more strength.

LES OM FLERE HØYDEPUNKTER FRA 2016 FRA DAG ALVENG OG GEIR MOSEID HER.

__

Oslo Fotokunstskole er en fotoskole i Oslo for deg som ønsker å utforske dine kreative evner i et engasjerende og dynamisk miljø. Skolen ble etablert i 1989 og holder til i lyse og velutstyrte lokaler ved Alexander Kiellands Plass. Les mer om hvordan du kan starte din fotoutdanning på oslofotokunstskole.no.

Hold deg oppdatert ved å følge oss på Facebook.
Følg skolehverdagen på vår Instagram.

Advertisements

2 thoughts on “Kristian Skylstad og Jason Havneraas’ høydepunkter fra 2016

  1. Tilbaketråkk: Dag Alveng og Geir Moseids høydepunkter fra 2016 | Oslo Fotokunstskoles blogg

  2. Tilbaketråkk: Strand og Tunges høydepunkter fra 2016 | Oslo Fotokunstskoles blogg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s