Fotografier for en ukjent fremtid

Utstillingen What Remains på Fotogalleriet tar opp tråden fra et arkiv som ble sendt ut i verdensrommet for 40 år siden som en hilsen fra hele jorden. Vi har snakket med kurator Silja Leifsdottir om det er mulig å representere menneskeheten gjennom et utvalg fotografier, og om hvordan man kan kommunisere til et ukjent publikum i en ukjent fremtid:

Oppslag fra publikasjonen GR-09022017. Foto: Istvan Virag

Oppslag fra publikasjonen GR-09022017. Foto: Istvan Virag

Utstillingen What Remains er den første utstillingen du kuraterer for Fotogalleriet, med utgangspunkt i The Golden Record som er et slags arkiv som ble sendt ut i verdensrommet for 40 år siden. Kan du si noe om kunstverkene som du har valgt å inkludere i utstillingen, og om dens tematiske rammeverk?

I 1977 ble The Golden Records sendt ut i verdensrommet, et arkiv i form av en lp-plate med lydfiler som inneholdt informasjon om vår sivilisasjon, ment som en hilsen til annet intelligent liv og/eller til våre etterkommere. I 2017 feirer vi 40-års jubileet til The Golden Records, men også 40-års jubileet til Fotogalleriet. I den anledning har jeg sett litt på Fotogalleriets utstillingshistorikk som blant annet viser en nitrist statistikk for kvinner som har stilt ut, totalt fram til 2015 er det 26 prosent men de første 10 årene er det mulig å telle antall kvinner på 10 fingre. Jeg har valgt å invitere 6 kunstnere som på hver sitt vis belyser utfordringen med å representere samtiden til et ukjent publikum.

Toril Johannessens verk Unlearning Optical Illusions II kombinerer historier om persepsjonspsykologiens bruk av optiske illusjoner med tekstilhistorie og belyser hva vi ser og hvorfor. I Liv Bugges verk Instruction to make use of an already present itch får vi være med på en samtale med et fossil, en øvelse i ikke-lineære måter å forholde seg til historiske eksistenser og begreper om tid på, og det umulige i å forholde seg til noe som er flere millioner år gammelt. Tori Wrånes og Clare Milledge utfører og tolker en slags hilsen fra menneskeheten i en ”snapshot” av vår tid, i form av en undersøkelse og samtaler samlet fra profiler på Tinder og fuglearter i New Zealand og Oslo. Ditte Knus Tønnesen leker seg med en estetikk og symboler inspirert blant annet av hulemalerier og Kristina Bengtsson utforsker skjæringspunktet mellom språk, samfunn og identitet ved å applikere x-antall titler til et og samme verk.

Sammen håper jeg at disse verkene og utstillingen kan stille noen spørsmål omkring persepsjon, språk og utfordringen i det å kommunisere til et ukjent publikum i en ukjent tid, svært langt inn i fremtiden. Dette er for øvrig et fiffig tankeeksperiment som kan være nyttig for mange små og store institusjoner og museer i vår digitale tidsalder, der utstillinger ikke nødvendigvis adresserer seg til et publikum som er akkurat her, akkurat nå.

Oppslag fra publikasjonen GR-09022017. Foto: Istvan Virag

Oppslag fra publikasjonen GR-09022017. Foto: Istvan Virag

I dette arkivet som ble sendt ut i verdensrommet var det 118 fotografier som var ment å formidle til en ukjent mottaker hva mennesket er og hva vi kan. Hva slags bilder er dette og hva er det med dette materialet som gjorde at du ønsket benytte det som utgangspunkt for utstillingen og boken? Hvordan har du benyttet denne samlingen av bilder i ditt arbeid med å kuratere prosjektet?

Utgangspunktet for prosjektet mitt som jeg påbegynte i 2015 var å skape en jubileumsutstilling for Fotogalleriet som jeg da visste skulle feire sine 40 år i 2017. I en slik kontekst er det naturlig å tenke på «fotografiet i dag», å gjøre seg tanker om fremtiden satt opp mot fortiden, og da også med fotografiets dokumentariske fortellerevne sammenlignet med hvor mediet befinner seg i dag, i bakhodet.

Research på utstillinger som den berømte The Family of ManMoMA i 1955 satte meg på sporet av The Golden Records, og jeg ble fasinert av prosjektet i seg selv lenge før jeg fikk sett alle bildene. The Golden Record ble sendt ut i verdensrommet i 1977, samme år som Fotogalleriet ble etablert, og utpekte seg derfor som en god ramme rundt prosjektet. Etter hvert som jeg begynte å samle på informasjon om innholdet i arkivet (Murmurs of Earth av Carl Sagan er en fin bok som går i dybden av hvert enkelt valg som ble gjort og av hvem) ble jeg minst like fasinert av hva som IKKE var med i arkivet som av det som var inkludert.

Prosjektet var uttalt å skulle være en hilsen fra hele menneskeheten, og det er jo mildt sagt en ambisiøs oppgave å påta seg. I dette tilfellet er vi, altså menneskeheten inkludert du og jeg, representert av Carl Sagan, hans team og NASA, og utvalget bærer preg av et verdensbilde sett fra USA. Går man i dybden ser man at all historikk som handler om religion er totalt fraværende, i tillegg til at all ”ondskap”, la oss kalle det det, altså spor av konflikter, kriger, Holocaust, etc. er slettet fra historien om ”oss”. Trevor Paglen har for øvrig laget et utrolig fint prosjekt, en versjon av arkivet som kun viser ”ondskapen”, som, hvis noen skulle finne arkivet, er ment å være en slags forklaring på hvor menneskeheten gikk til helvete.

Det var fristende å lage en slags re-make av The Golden Record, men utfordringen var som vanlig begrenset budsjett og plass, prosjektet ble derfor to-delt: Litt over 100 kunstnere i bokform, og 6 som stiller ut i en utstilling på Fotogalleriet. Invitasjonen til kunstnere var relativt lik men der kunstnerne i utstillingen har fått fritt spillerom til å utforske tanker rundt hvem, hva og hvordan man kan kommunisere til et ukjent publikum i en ukjent tid, tar publikasjonen sikte på å skape en antologi som kan fortelle en historie om hvem vi er/var og hva vi ønsker å etterlate oss sett fra et kunstfotografisk perspektiv.

Noen av verkene i boken kommenterer direkte på bilder som er med i det originale bildeverket, som for eksempel Daniel Stiers versjon av et ikonisk fødselsbilde. Wolfgang Tillmans bidrag er kanskje et eksempel på en kommentar på fraværet av våre ”reproduksjonsorgan” fra det originale bildematerialet. Dette ble nemlig sensurert av NASA med den begrunnelse av at det framsto som for pornografisk (for mottaker, i dette tilfellet romvesen). En gravid kvinne og en mann er derfor representert gjennom en enkel strektegning i det originale materialet. Slike eksempler av valg gjort underveis i prosessen av NASA, Carl Sagan og teamet bak The Golden Record er det mange av, og dette er en av flere grunner til at jeg syntes dette var et spennende utgangspunkt for prosjektet.

Til tross for nøye overveide bestemmelser bak innholdet er det nesten komisk å se hvor abstrakt alt blir tatt ut av sin egen kontekst. Symboler og forklaringer gir ingen mening når man tenker på at arkivet er ment å kommunisere til noen/noe med hva man kan anta er en ekstremt annerledes kulturell bakgrunn enn vår, om ca. 40.000 år. Det pussige er at jeg først underveis skjønte hvor håpefullt dette prosjektet egentlig er, i den forstand at man faktisk må tro på en fremtid for menneskeheten for å kunne sette seg inn i tankeeksperimentet, for å over hode gidde å holde på med det. For ingen sender en hilsen som dette avgårde uten håp om en fremtid og et publikum. Og det at flere av kunstnerne, særlig fra USA, som har bidratt i boken har opplevd akkurat det som veldig utfordrende sier mye om den politiske situasjonen vi befinner oss i.

Oppslag fra publikasjonen GR-09022017. Foto: Istvan Virag

Oppslag fra publikasjonen GR-09022017. Foto: Istvan Virag

I forbindelse med utstillingen lanseres det en ambisiøs publikasjon med bidrag fra mer enn 100 kunstnere og fotografer fra hele verden, med profilerte bidragsytere som Wolfgang Tillmans, Pipilotti Rist, Torbjørn Rødland, Alec Soth, Charlotte Cotton m.fl. Kan du fortelle om boken og hvorfor du ønsket å presentere er såpass bredt spekter av kunstnere?

Fotogalleriets historie viser også at åtte av 716 utstilte kunstnere de siste 40 årene kommer fra et land utenfor Europa, og dette er nok ikke unikt for lignende institusjoner i Norge. I en europeisk sammenheng er et internasjonalt program ofte et europeisk program. Å representere hele menneskeheten er jo like umulig som det er ambisiøst. For hver historie som blir fortalt er det annen som blir forbigått. Men hvem man inkluderer så vel som ekskluderer og hvorfor er likevel et viktig spørsmål å stille seg som kurator. Ofte. Jeg tenker at det er litt som en muskel som må trenes, og hvis man aldri har sett nærmere på fotografer fra for eksempel Asia er det også vanskelig å inkludere dem på en naturlig måte uten at det går på bekostning av det kunstneriske innholdet.

Vel vitende om at oppgaven med å representere hele menneskeheten er dømt til å feile, ønsket jeg likevel å se hvor langt man kunne gå i et forsøk. Jeg inviterte derfor med meg tolv medkuratorer som representerer alle kontinentene våre, og som har ulik bakgrunn, nettverk, interesser, kjønn, legning osv. og ba alle nominere 10 kunstnere hver til prosjektet som jeg deretter inviterte, i tillegg til min egen liste med nominerte kunstnere. Det har vært utfordrende men også veldig spennende å arbeide med dette som utgangspunkt: Jeg har frasagt meg en god del ansvar som kurator og boken inneholder naturlig nok en del enkeltverk jeg ikke nødvendigvis er veldig begeistret for eller ville ha valgt selv. Samtidig har tankegangen bidratt til noen helt bevisste grep i boken som jeg er godt fornøyd med.

Informasjonen om hvilken kunstner som står bak hvert verk er for eksempel informasjon man må jobbe litt med for å finne frem til. Når navnet til en kunstner står rett under verket bidrar det til en lesning av bildet, og i denne konteksten ble det feil. I tillegg til at de mest etablerte og kjente kunstnerne gjerne får størst fokus sier jo også navn ofte noe om kjønn og den geografiske bakgrunnen til kunstneren som bidrar til en kontekst for lesningen av bildet. I dette prosjektet var det viktig å fjerne det man kunne av hierarki og bakgrunnsinformasjon for å kunne skape like mye plass til alle kunstnerne. Bruk av såkalt ”lay-flat” binding gjør også at bildene i midten ikke ”mister” noe informasjon slik det ofte kan bli med bildene innerst, dermed gir det en større frihet med tanke på plasseringen uten at noen får en ”bedre” plassering enn andre.

I tillegg er det jo en innmari effektiv måte for en kurator å bli introdusert for en masse fantastiske kunstnerskap man ikke visste om fra før! Også vil jeg gjerne få legge til at tittelen på publikasjonen, GR-09022017, (filnavnet vi opererte med underveis basert på dato) er ment å indikere at dette ikke er en endelig versjon, men én versjon, med mulighet for fortsettelse. Gjerne initiert av noen på et annet kontinent.

Oppslag fra publikasjonen GR-09022017. Foto: Istvan Virag

Oppslag fra publikasjonen GR-09022017. Foto: Istvan Virag

Både utstillingen og boken er del av en mastergrad som du gjennomfører i kuratorpraksis. Du har en utdannelsesbakgrunn som fotografisk billedkunstner, hvordan tror du at dette påvirker hvordan du tenker og jobber som kurator?

Bakgrunnen som fotografisk billedkunstner er nok årsaken til at jeg ikke blir lei fotografiet, men skillelinjene mellom kurator og kunstneren som kurator har jo blitt visket ut for lengst. Man kan sikkert diskutere og finne forskjeller i hvordan en kurator med bakgrunn som kunsthistoriker og en med bakgrunn som kunstner ville valgt å presentere den samme utstillingen, men jeg tror utfordringen med å skulle evne å formidle tankene bak til et publikum er den samme uansett.

Og det er jo det en kurator skal kunne. En kunstner er jo ikke nødvendigvis bedre til å formidle tankene sine enn en akademiker eller vice versa. For mitt vedkommende er det viktig å opprettholde en viss kreativitet i prosjektene i den forstand at jeg ikke ønsker full kontroll, lik den kreative prosessen jeg har som billedkunstner. Svarene er ikke så viktig som spørsmålene, jeg vil gjerne bli overrasket selv over resultatet.

gr_2017_repro_webres-09

UTSTILLINGEN WHAT REMAINS ER DEN FØRSTE UTSTILLINGEN I FOTOGALLERIETS ETT-ÅRIGE 40-ÅRSJUBILEUMPROGRAM OG VISES I PERIODEN 09.02. – 19.03. 2017.

Oslo Fotokunstskole er en fotoskole i Oslo for deg som ønsker å utforske dine kreative evner i et engasjerende og dynamisk miljø. Skolen ble etablert i 1989 og holder til i lyse og velutstyrte lokaler ved Alexander Kiellands Plass. Les mer om hvordan du kan starte din fotoutdanning på oslofotokunstskole.no.

Hold deg oppdatert ved å følge oss på Facebook.
Følg skolehverdagen på vår Instagram.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s