Historisk blikk på portrett- og dokumentarfotografi

Utstillingen «SNAP. Dokumentar og portrett. Fotografier fra samlingen» på Museet for samtidskunst presenterer mer enn 30 kunstnerskap som på ulikt vis forholder seg til dokumentar- og portrettfotografi. Vi har snakket med kurator Eva Klerck Gange om utstillingen:

Torbjørn Rødland - Peel nr. 3, 2013 - 2014. Foto: Nasjonalmuseet

Torbjørn Rødland – Peel nr. 3, 2013 – 2014. Foto: Nasjonalmuseet

I utstillingen «SNAP. Dokumentar og portrett. Fotografier fra samlingen» viser dere mer enn 30 kunstnere og fotografer. Kan du si noe om hva publikum får se i utstillingen og om dens tematikk?

Utstillingen er den siste i Museet for samtidskunsts fagspesifikke serie. Utstillingen er todelt med en dokumentar- og en portrettdel.

Dette er en forskningsutstilling med et historisk perspektiv. Utstillingen byr på refleksjoner over dokumentarfotografiets rolle i ulike tidsperioder. Den tar oss gjennom tre viktige perioder innen dokumentarfotografiet; sosialdokumentarens pionerer med Jacob Riis (1849–1914) og Lewis Hine (1874-1940) utlånt av Preus museum, «street photography» fra 1960-tallet med hovedverk av Christer Strömholm fra Robert Meyer Collection i Nasjonalmuseet og fra den norsk-amerikanske fotogruppen Manité, samt «New Documents» med Garry Winogrand og Lee Friedlander.

Vi ser på hverdagsdokumentaren fra 1990-tallet med Nan Goldins personlige dokumentar, samt hverdagsskildringer av Dag Alveng og Esko Männikkö. Dette i brudd med iscenesatte verk av Lill-Ann Chepstow-Lusty, Signe Marie Andersen og Mikkel McAlinden. Amerikansk innflytelse er dominerende i denne delen av utstillingen.

I portrettdelen konsentrerer vi oss om vår nære samtid fra 1990-tallet og frem til 2016. Her undersøkes «det subjektive» og «det objektive» innenfor portrettet som sjanger. Generelt viser begrepene til posisjoner i relasjon til en subjektiv eller en objektiv innfallsvinkel, en mest mulig individuell fortolkning av det man fotograferer eller en så nøytral beskrivelse som mulig. Men det viser også til fototeoretiske begreper som bygger på tyske tradisjoner fra avant-garden samt Otto Steinert og Bernt & Hilla Becher.
Her presenteres kunstnere som Per Maning, Fin Serck-Hanssen, Rineke DijkstraThomas Ruff, Mette Tronvoll og Vibeke Tandberg. I portrettdelen gir vi også enkelte historiske glimt til mellomkrigstiden av Wilhelm Piro og Torfinn Michaelsen.

Den siste delen av utstillingen behandler den senere tidens neo-konseptuelle uttrykksformer; kulturelle og politiske utsagn i performative uttrykk hos Rossella Biscotti og Jon Benjamin Tallerås, emosjonelt ladede fragmenterte portrettuttrykk hos Torbjørn Rødland og en del av serien Fathers av Verena Winkelmanns dokumentariske portrettprosjekt om forholdet mellom far og barn etter at fedrekvoten ble etablert i 1993.

Christer Strömholm, Den hvite damen Barcelona 1959, 1959. Foto: Nasjonalmuseet

Christer Strömholm, Den hvite damen Barcelona 1959, 1959. Foto: Nasjonalmuseet

Dokumentar- og portrettfotografi har siden fotografiets begynnelse vært overlappende sjangere. Hva er det som ligger bak museets ønske om å vise de to tilnærmingsmåtene til fotografiet i én utstilling?

Utstillingen berører nettopp dette nære forholdet i et historisk perspektiv, med fotografer som Lewis Hine og Christer Strömholm som begge legger vekt på portrettet i det dokumentariske uttrykket, og Verena Winkelmann i samtiden som anvender portrettet som uttrykk i en dokumentarisk undersøkelse.

Installasjonsfoto fra "Snap. Dokumentar og portrett. Fotografier fra samlingen". Foto: Nasjonalmuseet / Frode Larsen

Installasjonsfoto fra «Snap. Dokumentar og portrett. Fotografier fra samlingen». Foto: Nasjonalmuseet / Frode Larsen

I listen over de 32 kunstnerne som vises i utstillingen er det kun tre som er yngre enn 45 år. Er dette et tegn på at kunstnere som har kommet på banene de siste tiårene er mindre interessert i dokumentar- og portrettfotografi? 

Det neo-konseptuelle uttrykket har hatt en sterk posisjon. Kunstnere arbeider gjerne også sjangeroverskridende. Men først og fremst har det å gjøre med utstillingens formål, det å trekker historiske linjer.

Vibeke Tandberg - Undo # 7, 2003. Foto: Nasjonalmuseet

Vibeke Tandberg – Undo # 7, 2003. Foto: Nasjonalmuseet

Gjennom en eksplosiv spredning i sosiale medier har portrettet og selvportrettet fått en fornyet interesse de siste årene. Er dette noe dere har forholdt dere til under arbeidet med utstillingen?

Ja, på en indirekte måte. Det er en av grunnene til at vi valgte portrettet som tema, for at dagens yngre publikum kan se den kunstneriske tradisjonen som ligger bak det som publiseres på sosiale medier.

Jacob Riis - "Bandit's Roost" 59 1/2 Mulberry Street, 1887. Foto: Nasjonalmuseet

Jacob Riis – «Bandit’s Roost» 59 1/2 Mulberry Street, 1887. Foto: Nasjonalmuseet

Utstillingen «SNAP. Dokumentar og portrett. Fotografier fra samlingen» vises på Nasjonalmuseet – Museet for Samtidskunst til og med 03. september 2017.

Oslo Fotokunstskole er en fotoskole i Oslo for deg som ønsker å utforske dine kreative evner i et engasjerende og dynamisk miljø. Skolen ble etablert i 1989 og holder til i lyse og velutstyrte lokaler ved Alexander Kiellands Plass. Les mer om hvordan du kan starte din fotoutdanning på oslofotokunstskole.no.

Hold deg oppdatert ved å følge oss på Facebook.
Følg skolehverdagen på vår Instagram.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s