– Et rom for det frie fotografiet

I disse dager vises to ambisiøse utstillinger med fokus på fotografi, «Lucia» på QB Gallery og Blomqvist, og «The Young Lions» på Preus museum. I begge utstillingene deltar en rekke tidligere studenter og lærere fra Oslo Fotokunstskole, og vi har snakket med kurator Kristian Skylstad om utstillingene:

 

Installasjonsfoto fra utstillingen Lucia på Blomqvist og QB. Verk av eks-OFKS studenter Kamilla Langeland (t.v.) og Magne Lyngvær (t.h.). Foto: Blomqvist/QB

Du har vært med på å gjøre utvalget av kunstnere til utstillingen «LUCIA » som vises på QB Gallery og Blomqvist. Utstillingen er en av flere større gruppeutstillinger med fokus på kamerabasert kunst de siste par årene. Hvorfor var det et behov for å lage enda en slik større mediespesifikk utstilling om fotografi, og hva er ideen bak utstillingen?

Det har vært såpass liten interesse for å presentere en samling av verk knyttet til kamerabasert virksomhet de foregående årene, inntil Bjarne Bare og Behzad Farazollahi som står bak MELK tok tak i det, men da med dekonstruksjonen av fotografiet som innfallsvinkel. Til denne utstillingen ville jeg skape et rom for det frie fotografiet, men med narrative føringer og historiske implikasjoner, der det subjektive uttrykket enhver trent fotograf innehar naturlig kunne finne et pusterom, sammenflettet i en større helhet.

Lucia er latin for lys, men også en helgen som etter sigende fikk revet ut øynene sine, eller rev dem ut selv. De lærde strides. Ideen startet med at jeg så et svart-hvitt fotografi på bokomslaget til biografien om Lucia Joyce, der hun danser i et merkelig kostyme. Dette fikk meg til å tenke på at de fleste brilliante fotografier er tatt av ukjente fotografer, noe som innebærer at vår tids hyllest av kunstnergeniet innenfor feltet fotografi er rimelig virkelighetsfornektende. Det er som regel lite rom for fortellingen i det dominerende samtidsfotografiet. Fotografiet av Lucia Joyce er et eksempel på et bilde med så mye fortellerpotensiale at det ble en hel biografi av det, ført i pennen av Carol Loeb Schloss, inspirert utelukkende av dette ene fotografiet. Louise Jacobs tok tak i denne fortellingen på åpningen av utstillingen, der hun gjorde en performance bestående av et fiktivt brev fra Lucia Joyce til Samuel Beckett. En viss type fotografi har et potensiale for eksplisitt antydning av en underliggende historie, som da heller aldri trenger å være uttalt. Når man bruker et navn som utstillingstittel innebærer det subjektive føringer.

Min tanke var hele tiden å gi hver enkelt kunstner total frihet så lenge de jobbet innenfor temaet lys. Det er som å invitere en maler til å lage en utstilling om farge, en skulptør til en utstilling om materialitet eller en videokunstner til en utstilling om tid. Målet var å likestille disse subjektive fortellingene fra forskjellig ståsted, bakgrunner og posisjoner i feltet til en kakofoni, der lyset er det eneste som binder verkene sammen. Her oppstod det speilinger mellom forskjellige prosjekter. Linn Pedersen speiler Tom Sandberg, Kaja Leijon speiler Dag Alveng, Magne Lyngvær speiler Behzad Farazollahi, Marius Engh speiler Janne Talstad og Damian Heinisch. I større eller mindre grad, mer eller mindre tilfeldig. Disse fotografene har iboende en sterk signatur som i denne sammenhengen må bryne seg på nærmere 40 andre. Her handler det om å finne bindinger mellom det tilsynelatende basale som viser seg ytterst komplekst ved nærmere studier, til det åpenbare kompliserte som viser seg til slutt å befinne seg på et åpenbart plan. Fotografi trives i det basale og umiddelbare, men kan like godt kanalisere ytterst konseptuelle ideer, godt gjemt bak en allmenn estetikk. Dette rommet interesserer meg grenseløst.

Installasjonsfoto fra utstillingen Lucia på Blomqvist. Til venstre er verk av eks-OFKS student Christian Tunge, og til høyre er verk av OFKS-lærer Geir Moseid. Foto: Blomqvist/QB

Kunstnerlisten rommer nesten 40 utstillere, og deltakere som kommer rett ut fra forskole henger side om side med nestorer i feltet som Tom Sandberg, Dag Alveng og Kåre Kivijärvi. Hva er tanken bak denne sammenstillingen av utstillere på tvers av flere generasjoner? Er det fellestrekk å spore mellom dagens unge fotokunstnere og de som kom på banen på 1970-tallet?

Ideen om å invitere så mange kunstnere kom etter å ha besøkt Firenze for noen måneder siden, der arbeider henger i rom som Blomqvist slekter på, da spesielt Palatina Gallery. Arbeidene som henger her er for allmennheten, kunstnerne som har laget arbeidene er like obskure. Det er en vanvittig tetthet mellom kunstverk laget av ukjente kunstnere før man blir vitne til en Caravaggio eller Rubens. Denne salongmetoden å vise klassiske malerier appellerte til meg, og fungerte som et avbrekk fra den feng shui besatte samtidskunsten. Derfor bestemte jeg meg for at dess lengre man kom inn i lokalene dess mer fortetning av arbeider skulle man oppleve, noe som ville illustrere hvor likeverdige kunstnerskapene faktisk er, uavhengig av ansiennitet, posisjon eller navn. I og med at jeg ikke anser meg selv som kurator har jeg heller ikke kuratert utstillingen, men heller organisert den, da en kurator ville kjørt mye strengere føringer i sin agenda en det som er tilfelle her.

Det var viktig for meg å trekke koblinger mellom etablerte og uetablerte kunstnere, med kunstnere i etableringsfasen som et bindeledd. Utstillingen tar også til seg en del kunstnerskap som burde blitt frontet i større grad av institusjoner og gallerier de siste tiårene, men som på grunn av trender eller inngrodd mentalitet i feltet har blitt usynlige eller glemt. Det er åpenbare koblinger mellom fotografer som Kåre Kivijärvi og Magne Lyngvær‎, men også Marthe Bleu og Felix Werbowy, som også er i slektskap med Eline Mugaas, i likhet med Eva Rosa Hollup.

Jeg har en følelse av at generasjonen etter min føler seg litt fremmedgjort av de postmoderne og konseptuelle premissene som ble satt på nittitallet. De har muligheten til å se tilbake mot et friere og renere fotografi, et fotografi som opererer på egne premisser. Samtidig kan de være dus med de tendensene som skjer på Instagram eller Tumblr. Her blir Eline Mugaas spesielt viktig, da hun ikke i like stor grad som en del andre i sin generasjon har vært fastbundet i metode eller konsept, men heller videreutviklet et fritt fotografi. Hun blir i likhet med Wolfgang Tillmans nesten profetisk i sin praksis. Den fremste eksponenten for denne tendensen er muligens Andrew Amorim, som jobber ut fra Magne Lyngværs tanke om at «art should come from the heart», samtidig som han jobber på en ytterst kompleks akse av narrativ og konsept. Det nye premisset i vår samtid, som jeg tror alt for få i kunstfeltet tar innover seg, er at vi i økende grad instrumenterer våre egne liv i narrativ, i en kontekst av digital teknologi. Dette premisset kommer sannsynligvis til å spille en stadig viktigere rolle i samtidskunsten. Idiosynkratiske narrativ er framtidens språk, med fotografi som en av de viktigste komponentene.

Installasjonsfoto (detalj) fra utstillingen Lucia på Blomqvist og QB. Verk av eks-OFKS student Marthe Bleu. Foto: Blomqvist/QB

I tillegg til utstillingen «LUCIA.» har du også deltatt i utvelgelsen av ni yngre kunstnere til utstillingen «The Young Lions» på Preus museum. Hva vises på Preus, og kan du si noe om utgangspunktet for denne utstillingen?

Utstillingen «The Young Lions» ble jeg invitert til å gjøre etter initiativet ble tatt for Lucia, som egentlig skulle være en liten utstilling på QB Gallery, men som ble utvidet til Blomqvist og framskyndet fra høsten 2017 til nå. Derfor var tankene mine rundt hva som burde framheves rimelig etablert da kurator Hege Oulie fra Preus museum spurte meg om et samarbeid. For meg var det ytterst viktig å vise hvor variert unge kamerabaserte kunstnere jobber, så jeg satt opp forskjellige kategorier; det rene fotografiet, det konseptuelle fotografiet, det cinematografiske fotografiet, det oppløste fotografiet, det historisk orienterte fotografiet, det subjektive fotografiet, det abstrakte fotografiet, det humanistiske fotografiet og fotografiet som sprenger seg ut av rammen og blir skulptur.

Fotografi er jo alltid en gjengivelse av en flate eller noe skulpturelt, men jeg ville vise at det dekonstruerte fotografiet ikke har vært allmektig for min generasjon, men heller en tendens blant flere andre. Det var også viktig for meg å sette opp koblinger til det som har vært tidligere, referere til historien, men samtidig vise at dagens fotografiske kunstnere like mye avviser doktrinene som har blitt etablert som de etterfølger dem. Det har blitt en rimelig balansert utstilling, der publikum kan oppleve en ryddig redegjørelse for hva det er mulig å gjøre med fotografi i dag. Jeg har drevet aktivt med fotografi i 17 år, noe som innebærer at jeg har hatt det som hovedinteresse halvparten av livet. Likevel har jeg ved å forlate feltet og formatet i lengre perioder vært i stand til å se tendensene på avstand samtidig som jeg har et dypt engasjement. Denne utstillingen illustrerer mitt engasjement, men samtidig en reell ambivalens, som kommer til uttrykk min film «The Photographer», som også vises i utstillingen.

Det er et stort privilegium å få definere noe i en så tradisjonsrik ramme, selv om jeg i utgangspunktet synes alle jubileer og priser er suspekte formater. The Young Lions er muligens den tyngste utstillingen jeg har vært med på å organisere. I utstillingen presenteres prosjekter som har sprunget fram over tiår, med ekstremt mange reisedøgn og personlige oppofrelser. Her har vi performance i jungelen i Amazonas i Andrew Amorims The Mercy of Light, Espen Gleditschs dype studier av Eileen Grays eiendom i Sør-Frankrike i prosjektet A Place By The Sea, Kaja Leijons fotografiske meditasjoner fra flere reiser i Italia, Bjarne Bare sin avkledning av konsernet Firestone sin utnyttelse av krigen i Liberia, et utvalg av et tiår med snapshots fotografert med polaroidkamera av Thora Dolven Balke supplert av en nesten abstrakt 8mm film, samt Jason Havneraas sin to tiår lange fotografiske dekning av Camp David og bilder fra India, til mer formale fotografiske arbeider av Linn Pedersen og Kamilla Langeland, der Linn Pedersen sprenger seg ut av den fotografiske rammen og blir skulptur. Magne Lyngvær tar med seg all angsten han kan oppdrive fra sin oppvekst på Frøya og lager en ytterst kontemporær assemblage som bryter med alle omgivelser ute og inne.

Det er stor diversitet i denne ansamlingen, men det oppstår en harmoni her som jeg har lett etter lenge. Utstillingen sitter som støpt hver gang jeg tenker på den. Den består av ni prosjekter som enten har vært eller kunne vært definerende soloutstillinger på egenhånd.

Installasjonsfoto fra utstillingen «The Young Lions» på Preus museum. Verk av eks-OFKS studenter Bjarne Bare (t.v.) og Magne Lyngvær (midten) og OFKS-lærer Espen Gleditsch (t.h.) Foto: Preus Museum

I begge utstillingene er det en rekke deltakere som har gått på Oslo Fotokunstskole de siste årene, deriblant Kamilla Langeland, Christian Tunge, Magne Lyngvær, Marthe Bleu og Marius Eriksen. Du har selv i perioder vært gjestelærer på skolen, i hvilken grad opplever du at studentene på skolen speiler tendenser i kunstfeltet?

Jeg føler ikke de speiler tendenser i kunstfeltet i noen stor grad, noe som er en god ting som gir håp for fornyelse. På Oslo Fotokunstskole føler jeg på en reell autonomi, der studentene får tid og rom til å finne seg selv beskyttet fra presset man begynner å oppleve allerede på kunstakademiet. Jeg er sikker på at fotografiet kommer til å seile fram som en veldig viktig plattform for å kunne uttrykke seg kunstnerisk framover. I den sammenhengen blir Oslo Fotokunstskole avgjørende, da den åpenheten jeg opplever skolen har er motsatt av en del av den usaklige og usmakelige motstanden jeg følte mot fotografi på akademiet da jeg gikk der. Fotografiet blir stadig viktigere i samfunnet, hvordan vi leser fotografier, hvordan de blir utnyttet til å manipulere oss. Det er utrolig viktig å ha et bevisst forhold til fotografi generelt som menneske. Er man i stand til å aktivisere mediet kunstnerisk er det et vanvittig privilegium akkurat nå.

Jeg anser de som har muligheten til å utdanne seg innenfor fotografi i dag som ekstremt heldige. De slipper å bli ufrivillig dratt inn i media, markedet og politikernes narrespill. En bevisstgjøring rundt fotografi i dag er muligens viktigere enn en bevisstgjøring kring språket. Jeg håper dog studentene følger opp MELKs eksempel om å kreere sin egen scene, som ikke nødvendigvis spiller etter tonene kunstfeltet i sin helhet ønsker, men heller lager sine egne toner. Begge disse utstillingene har vært en reaksjon på MELKs utstilling på Kunstnernes Hus, som jeg opplevde som litt ensidig i sin dekonstruksjon, men samtidig hadde ingen av utstillingene blitt til uten deres inspirasjon. Jeg tror denne typen initiativer er nødvendige for å skape en sunn og vital diskusjon og scene for å drøfte hva fotografi kan være, ikke hva det burde eller ikke burde være.

Fotografi kan være alt, fotografi kan være tilnærmet ingenting. Hva som har mest betydning vet gudene. Alt er et lite fragment av virkeligheten i kommunikasjon med det hinsidige, uansett hvordan du vrir og vender på det.

Installasjonsfoto fra utstillingen «The Young Lions» på Preus museum. Verk av eks-OFKS student Magne Lyngvær. Foto: Preus museum

UTSTILLINGEN «LUCIA » VISES PÅ QB GALLERY OG BLOMQVIST TIL OG MED 30. APRIL.
UTSTILLINGEN «THE YOUNG LIONS » VISES PÅ PREUS MUSEUM TIL OG MED 17. SEPTEMBER.

I UTSTILLINGENE DELTAR EN REKKE EKS-STUDENTER OG LÆRERE FRA OSLO FOTOKUNSTSKOLE: KAMILLA LANGELAND, CHRISTIAN TUNGE, MAGNE LYNGVÆR, MARTHE BLEU, MARIUS ERIKSEN, BJARNE BARE, BEHZAD FARAZOLLAHI (TIDLIGERE STUDENT OG LÆRER), GEIR MOSEID (LÆRER) & ESPEN GLEDITSCH (LÆRER).

Oslo Fotokunstskole er en fotoskole i Oslo for deg som ønsker å utforske dine kreative evner i et engasjerende og dynamisk miljø. Skolen ble etablert i 1989 og holder til i lyse og velutstyrte lokaler ved Alexander Kiellands Plass. Les mer om hvordan du kan starte din fotoutdanning på oslofotokunstskole.no.

Hold deg oppdatert ved å følge oss på Facebook.
Følg skolehverdagen på vår Instagram.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s