– Farvel til det analoge fotografiet

I utstillingen This is a Song utforsker Eline Mugaas møtepunktene mellom grafikk og fotografi, og i publikasjonen Go Gray Gracefully sier hun farvel til det analoge fotografiet og et velkommen til grått hår. Vi har snakket med Eline om utstillingen og boken:

Installasjonsfoto fra utstillingen This is a Song av Eline Mugaas på Galleri Riis. Foto: Galleri Riis / Fotograf Vegard Kleven

Gratulerer med utstillingen This is a song. Hva viser du i utstillingen?

Takk! I utstillingen viser jeg utdrag fra to forskjellige prosjekter som ved nærmere ettersyn er nært beslektet. Det er en gruppe fargefotografier, som ligger nært opp til bildene i min forrige utstilling I Make Another Room på Galleri Riis i 2014 og i utstillingen It´s Cloud Illusions I Recall på Fotogalleriet i 2016. Men det første du møter i gallerirommet nå er silketrykk og inkjet-print fra publikasjonen Go Gray Gracefully.

Jeg tenker at jeg alltid har forholdt meg til fotografiet som en form for notattakning. Jeg ser eller observerer og senere jobber jeg med dette materialet på et annet plan, som visuelle objekter. For at et fotografi skal havne på en gallerivegg, må det fungere som et bilde eller settes i en sammenheng som kan leses. Grunnen til at bildet ble tatt og grunnen til at bildet blir brukt som kunst er ikke alltid den samme. Det gjør at bildet har flere lag med lesbarhet og jeg jobber med å gjøre prosjektet mitt som helhet mer lesbart.

Publikasjonen Go Gray Gracefully er den første i en serie av fem publikasjoner fra Mugaas. Foto: Galleri Riis / Fotograf Vegard Kleven

På et bord i utstillingen vises publikasjonen Go Gray Gracefully, der det analoge fotografiet spiller en framtredende rolle. Det ryktes at boken er den første i en kommende serie. Kan du si noe om publikasjonen og den kommende serien?

Jeg tenker på publikasjonen som et visuelt essay. Jeg ønsket å formidle noe om hvordan jeg absorberer det jeg ser, om hvordan bilder ikke oppstår i et vakuum, men lever i en dialog med andre bilder. Hvis jeg skal beskrive publikasjonen veldig raskt sier jeg at den handler om et farvel til det analoge fotografiet og et velkommen til grått hår. Jeg har en samling på om lag 100 bøker om analog fotografering og mørkeromsarbeid av typen «Jeg fotograferer», «Mørkerom på 1-2-3», «The Negative» osv., som er publisert i perioden 1900 – 1990. Jeg har vært opptatt av de forskjellige trykktekniske metodene som er brukt for å gjengi fotografiet i en trykket bok og slektskapet til grafikk.

Det er store kvalitetsforskjeller mellom dyptrykk, silketrykk, raster i Offset og Xerox kopier, i papiret, og møtet mellom trykksverte og papir. Jeg er opptatt av følelsen av papiret mot fingrene, papir og trykksverte mot nesa. Lukten. Gamle bøker lukter støv og sigaretter, men noen ganger kan du enda lukte trykksverten.

Det andre laget er bildene i seg selv. I disse bøkene har man jobbet med å gjøre den visuelle informasjonen så konkret som mulig. Det handler om blenderåpninger og lukkertid. Om lysstyrkens reduksjon ganget med avstand. Om hva som er et bra negativ, om kontraster. Om å eksponere for skygger og framkalle for høylys. Det handler om blenderåpninger og lukkertid. Om lysstyrkens reduksjon ganget med avstand. Om hva som er et bra negativ, om kontraster. Om å eksponere for skygger og framkalle for høylys. Det handler om lyssetting, komposisjon, mørkerommet, og ikke minst test-stripene. I alle eskene jeg har med bilder jeg laget i mørkerommet er halvparten test-striper. Gråtoneskalaer, biter med fotopapir som går fra svart til hvitt i jevne striper.

Og her begynner jeg å blande ting, for samme hvor tørt, nøkternt og informativt bildene forsøker å være klarer de ikke å holde verden unna. Jeg har plukket ut noen av favorittbildene, og satt dem sammen igjen i en fortelling som både snakker om fotografering og mørkeromsarbeid, men som også snakker om livet og verden, om forgjengelighet og om å være en middelaldrende kvinne. Det var gråtoneskalaene som åpnet opp for en undersøkelse av det grånende håret. Jeg innså at jeg kunne undersøke det på samme måte ved å legge det brune håret på en kopimaskin og så kopiere det igjen og igjen til det ble lyst grått.

Go Gray Gracefully er første utgivelse i en serie av fem, der hver utgivelse vil inneholde en fabulering over kunst, fotografi og livet generelt, et sted mellom filosofi og kåseri. Jeg tenker på dette som tekster om kunst og om mitt virke, men visuelle tekster, da skriving ikke er et medium jeg behersker. Jeg ønsker at de sammenlagt skal gi en inngangsport til hvordan jeg tenker og ser.

Eline Mugaas – gray scale, 2017. Silkscreen print, 107 x 76,5 cm. Courtesy Eline Mugaas / Galleri Riis

De fleste kjenner deg gjennom dine fotografier, men i utstillingen på Galleri Riis viser du også en serie grafiske arbeider. Hva er forholdet mellom fotografiet og grafikken for deg når du arbeider med silketrykk? Og hva er det som har fått deg til å arbeide med grafikk til denne utstillingen?

Grafikken og den fotografiske printen er nært beslektet. Begge deler er tekniske løsninger på å reprodusere et visuelt motiv. Kameraet som prinsipp har vi kjent til i århundrer, om ikke årtusener, og prismer har antagelig vært i bruk blant kunstnere siden 1400 tallet. Etter fotografiets oppfinnelse innledes forsøkene i å gjengi fotografier i trykk. I begynnelsen tegnet man fra fotoene. Helt til ganske nylig har det vært kostbart å reprodusere fotografier i trykk. Det betyr at de bildene som finnes i tidsskrifter og bøker hadde gått gjennom en lang redigeringsprosess og var opplevd som veldig viktige.

Jeg har lenge hatt lyst til å jobbe med grafikk og med dette prosjektet bød sjansen seg. Det er spennende hvordan malingen fra silketrykket drar oppmerksomheten til overflaten av papiret. De siste årene har jeg jobbet med ink-jet på matt papir fordi jeg ønsket at øyet heftet seg i overflaten. Jeg har hengt papiret rett på veggen for å vise tydelig at «dette er ikke et vindu», men et ark med pigment på veggen. Jeg har forsøkt å se om det er mulig å holde begge lesningene i øyet på en gang. Med silketrykket gjør malingens stofflighet det med en gang. Selv hvit, som i fotografiet er lys, er i trykket stofflig.

Installasjonsfoto fra utstillingen This is a Song av Eline Mugaas på Galleri Riis. Foto: Galleri Riis / Fotograf Vegard Kleven

Du har nylig mottatt Ulrik Hendriksens Ærespris for 2017 pålydende 150.000 kroner hver sammen med din samarbeidspartner Elise Storsveen, både for ditt eget kunstnerskap og for arbeidet med å trekke fram andre kunstnere som i utstillingen «Hold stenhårdt fast på greia di – kvinnekamp og kunst i Norge 1968-1989» og fjorårets utstilling med deg og Siri Aurdal på Kunstnernes Hus. Hva betyr det for deg å motta en slik pris?

Det var stort å få pris! Det er ekstra stort å få ærespris fra Bildende Kunstneres Hjelpefond (BKH), siden det kommer fra kollegaene, fra andre kunstnere. Vi var nominert til prisen fra både Norske Billedkunstnere (NBK) og Forbundet Frie Fotografer (FFF). Det innebærer at tildelingen hadde bred støtte i fagmiljøet, noe alle de positive tilbakemeldingene og gratulasjonene også viser, hvilket er utrolig hyggelig.

Både Elise og jeg har jobba mer de siste fem åra enn vi har gjort noen gang før, og stort sett har timene hverken gått til eget kunstnerskap eller inntjening av penger. Det har vært veldig lærerikt og givende, og det har vært utmattende. Det at Hold Stenhårdt fast på greia di og boka jeg laget om Aurdal (Siri Aurdal by Eline Mugaas, Primary Information, 2016) har gitt så store ringvirkninger letter børen, men det skal ikke stikkes under en stol at pengene kommer godt med. Det betyr at etter fem år med lite fokus på eget prosjekt, kan jeg gå på atelieret til høsten uten at jeg behøver takke ja til alle pengejobber jeg kommer over.

Installasjonsfoto fra utstillingen This is a Song av Eline Mugaas på Galleri Riis. Foto: Galleri Riis / Fotograf Vegard Kleven

UTSTILLINGEN THIS IS A SONG VISES PÅ GALLERI RIIS TIL OG MED 03. JUNI.
ELINE MUGAAS HAR VED FLERE ANLEDNINGER VÆRT GJESTELÆRER VED OSLO FOTOKUNSTSKOLE.

Oslo Fotokunstskole er en fotoskole i Oslo for deg som ønsker å utforske dine kreative evner i et engasjerende og dynamisk miljø. Skolen ble etablert i 1989 og holder til i lyse og velutstyrte lokaler ved Alexander Kiellands Plass. Les mer om hvordan du kan starte din fotoutdanning på oslofotokunstskole.no.

Hold deg oppdatert ved å følge oss på Facebook.
Følg skolehverdagen på vår Instagram.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s