Espen Gleditsch på Bergen Kunsthall

Vår lærer Espen Gleditsch åpner denne uken solo-utstillingen Polymorphous Magical Substance på Bergen Kunsthall under Festspillene i Bergen. Vi har bedt kunstner og lærer Geir Moseid om å intervjue Espen om utstillingen:

Installasjonsfoto fra utstillingen Polymorphous Magical Substance av Espen Gleditsch på Bergen Kunsthall. Foto: Thor Brødreskift

Utstillingen som du viser på Bergen Kunsthall er en forlengelse fra arbeidene du stilte ut på Kunstnerforbundet tidligere i fjor, kan du fortelle litt om hvordan du har videreutviklet arbeidet?

Utstillingen på Bergen Kunsthall er del av et større prosjekt som jeg har arbeidet med de siste par årene som tar utgangspunkt i det intrikate forholdet mellom fotografi, farge og moderne arkitektur. Jeg begynte å fatte interesse for denne tematikken gjennom en tekst av arkitekturhistoriker Mark Wigley om at vårt syn på modernistisk arkitektur er sterkt preget av en fotografisk ”feiltolkning”. Påstanden er at modernistisk arkitektur på 1920-tallet var en svært fargerik affære, men at spredningen av arkitekturen gjennom fotografier i svart-hvitt har gjort at ettertiden har oppfattet arkitekturen som hvit. Dette har ført til at de fleste hus fra perioden senere har fått et strøk hvitmaling slik at de skal fremstå ”tidstypiske” i tråd med vår oppfatning av denne arkitekturen.

Utstillingens tittel Polymorphous Magical Substance er lånt fra antropologen Michael Taussig som i boken What Color is the Sacred? beskriver en kromofobi (frykt for farge) i vestlig kultur, hvilket det er lett nikke gjenkjennende til når man tenker på beslektede tilfeller som den feilaktige formidlingen av antikk gresk skulptur som hvit. Det hvite blir ofte assosiert med det ”rene” og det ”tidløse”. Men hvis det hvite er det ”rene”, hva er da det som ikke er hvitt? Dette har sosiale implikasjoner som stikker dypere enn arkitekturformidling. Utstillingen er del av et større prosjekt der jeg ønsker å sette begjæret om å eliminere farge fra arkitekturdiskursen inn i en bredere politisk sammenheng i mellomkrigstiden, en tid preget av idealer om medisinsk, åndelig, rasemessig og visuell hygiene.

Dette er en tematikk som jeg har arbeidet meg inn i fra flere innfallsvinkler. Høsten 2016 viste jeg en utstilling på Kunstnerforbundet som vektla de mer ”abstrakte” aspektene ved farge- og flatebehandling i kanoniserte modernistiske hus fra 20-tallet. Den kommende utstillingen er en videreutvikling av dette, og utstilling består av en hovedvekt nye verk. De siste månedene har jeg fotografert en rekke interiører i inn- og utland med en uttalt bruk av tidens flate- og fargehåndtering, deriblant det kombinerte atelieret og boligen til den belgiske abstrakte maleren Jozef Peeters i Antwerpen. Mens utstillingen på Kunstnerforbundet utelukkende tok utgangspunkt i interiører av Le Corbusier og Eileen Gray i Tyskland og Frankrike har interiører av den norske koloristen Arne Korsmo fått en framtredende plass i utstillingen i Bergen.

I utstillingen presenteres polaroidfotografiene på vegger som er malt med farger som ble benyttet på fasadene i den historisk viktige boligutstillingen Weissenhofsiedlung i Stuttgart i 1927. I et forsøk på å rekonstruere boligutstillingens offisielle fargeskjema, har jeg undersøkt historiske arkiver og samarbeidet med en profesjonell restaurasjonskonservatorer i Stuttgart. Et sentralt aspekt ved disse fargene er at de ikke er korrekte gjengivelser av 1920-tallets palett, men at disse er resultatet av en historisk hviskelek der de har endret seg gradvis i løpet av 90 år. Veggene fremhever umuligheten i det å fange eller bevare farge som et stabilt materiale. Elementer av subjektiv oversettelse ligger hele tiden nedfelt i det vi oppfatter som «sann» rekonstruksjon eller dokumentarisk gjengivelse.

Installasjonsfoto fra utstillingen Polymorphous Magical Substance av Espen Gleditsch på Bergen Kunsthall. Foto: Thor Brødreskift

Fotografiets evne til å gjengi virkeligheten er et aspekt som går igjen i dine arbeider, men ikke med tanke på det digitale inntoget som har snudd fotografiets kredibilitet på hodet. Du er snarere interessert i persepsjon og historiske meningsforskyvninger, kan du snakke litt om hvordan du kom inn på denne tematikken? 

Mine prosjekter tar ofte utgangspunkt i historiske begivenheter der det har vært et diffust skille mellom objektive fakta og subjektiv opplevelse, og hvor denne uklarheten har ført til utilsiktede og betydelige konsekvenser. Jeg synes det er umåtelig interessant å se nærmere på begjærene som ligger bak hvordan et historisk narrativ etableres, hvordan vi forenkler, forkaster og undertrykker i et ønske om å fremstille fortiden som sammenhengende narrativ. Hva vi ønsker å beholde og hva vi helst vil fortrenge sier mye om hvem vi er og hvordan vårt kollektive minne formes og forvaltes. Dette er kjent freudiansk tankegods som jeg fritt låner med meg inn i den visuelle kunsten.

Fotografiet er min hoveduttrykksform, og siden fotografiet gjennom de siste snart 200 årene har fungert som et av våre viktigste dokumenter for å forstå både fortid og samtid har det vært nærliggende for meg å identifisere og utforske denne typen fotografiske ”blindsoner”.

Dette aspektet er, etter hva jeg kan forstå, også gjeldende med tanke på metoden du har valgt, polaroidkameraet. Kan du utdype hvorfor det var viktig med den fremgangsmåten?

Jeg fotograferer for det meste av tiden med et storformatkamera. Dette er et langsomt presisjonsinstrument, og det kan lett gå en time eller mer fra jeg setter opp kamera til jeg er klar til å trykke på utløseren. Dette er en arbeidsmåte som avkrever en høy konsentrasjon og som gir en ro som jeg setter stor pris på. Det er en metode med en høy grad av kontroll, på godt og vondt. Polaroidfotografi representerer for meg det motsatte av alt dette. Det er en uregjerlig prosess med sine fargeskjær og andre tekniske skavanker. Dessuten er det ingen mulighet til etterbehandling, hvilket er nærmest angstfremkallende når man er vant til fleksibiliteten som digitale redigeringsmuligheter gir.

Prosjekt tar sitt konseptuelle utgangspunkt i en feilaktig fotografisk fremstilling og det ble det nærliggende å forsøke å inkludere dette aspektet i min egen arbeidsmetode, og da viste polaroidkameraet seg å være et passende verktøy. Å fotografere med et håndholdt polaroidkamera er for meg en svært intuitiv og oppslukende prosess, og jeg hadde aldri kunnet laget disse verkene i et annet medium.

Espen Gleditsch – Polymorphous Magical Substance #27 (Jozef Peeters, atelierflat), 2017. Foto: Thor Brødreskift

Du er tilbake etter et residency-opphold i USA, et land hvor meningsforskyvninger og «fakta» har blitt heftig diskutert, kan du fortelle litt om hvordan du opplevde oppholdet og om hvilke planer du har fremover?

Nå er jeg midt i innspurten i Bergen, og neste post på programmet er lanseringen av en artist book på forlaget HEAVY Books. Dette skal skje på Bergen Kunsthall 08. juni, og det vil samme kveld være en kunstnersamtale mellom kunstner Dag Erik Elgin og undertegnede. Det vil også bli en lansering i Oslo ved et senere tidspunkt. Jeg liker godt hva Christian Tunge har bygget opp med forlaget HEAVY Books, og jeg gleder meg til å utgi boken på forlaget. Så snart dette er i boks venter arbeid med kommende utstillinger og ikke minst å ta opp tråden med et prosjekt som jeg arbeidet med i vinter under et opphold i New York.

I fjor var jeg så heldig å bli tildelt et opphold ved International Studio and Curatorial Program (ISCP) i New York fra Hasselbladstiftelsen, og i mars kom jeg tilbake etter et seks måneders opphold. Dette var et veldig godt opphold hvor jeg fordypet meg i egne prosjekter, så en stor mengde gode utstillinger og fikk stifte bekjentskap med kuratorer og kunstnere fra hele verden. I tillegg til å tilby et romslig atelier var ISCP en fantastisk plattform og døråpner for å utvikle egne prosjekter, og å bli kjent med hva de andre 36 kunstnerne og kuratorene som tok del i programmet arbeider med. Et takknemlig aspekt ved å være i New York over tid er tilgangen til alle de spennende menneskene som byen tiltrekker seg. Det er en salig glede å ha en slik tilgang til interessante forelesninger innen alle mulige felt og utstillinger av høyt kunstneriske og produksjonsmessige nivå. Det var samtidig en merkverdig opplevelse å være i USA i perioden etter valget, og stemningsskiftet blant byens befolkning var nesten til å ta og føle på. Det var liten tvil om at mange er bekymret over hva fremtiden vil bringe.

Installasjonsfoto fra utstillingen Polymorphous Magical Substance av Espen Gleditsch på Bergen Kunsthall. Foto: Thor Brødreskift

UTSTILLINGEN POLYMORPHOUS MAGICAL SUBSTANCE AV ESPEN GLEDITSCH VISES PÅ BERGEN KUNSTHALL I PERIODEN 25.05. – 13.08. OFFISIELL ÅPNING SAMMEN MED ÅPNINGEN AV FESTSPILLUTSTILLINGEN MED JAN GROTH AV H.M. DRONNING SONJA. 25. MAI 13:00.

BOKLANSERING OG KUNSTNERSAMTALE MELLOM DAG ERIK ELGIN OG ESPEN GLEDITSCH PÅ BERGEN KUNSTHALL 08.06.

Oslo Fotokunstskole er en fotoskole i Oslo for deg som ønsker å utforske dine kreative evner i et engasjerende og dynamisk miljø. Skolen ble etablert i 1989 og holder til i lyse og velutstyrte lokaler ved Alexander Kiellands Plass. Les mer om hvordan du kan starte din fotoutdanning på oslofotokunstskole.no.

Hold deg oppdatert ved å følge oss på Facebook.
Følg skolehverdagen på vår Instagram.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s