– Fotografiet finner uansett en vei

Hva er fotografiets rolle i samtidskunsten? I en panelsamtale på Oslo Fotokunstskole ledet av Kristian Skylstad med Mikkel McAlinden, Vibeke Tandberg, Eline Mugaas og Simen Joachim Helsvig ble spørsmålet heftig diskutert. Vi har bedt Skylstad om å sammenfatte og kommentere debatten i et essay.

Fra Henrikke Gedde Rustads eksamensprosjekt ved Oslo Fotokunstskole.


Jeg sier i begynnelsen av debatten at tittelen «Hvor er fotografiet i samtidskunsten» må lede til en rimelig kaotisk diskusjon. Følgende tankestrøm er et forsøk på å samle noen av trådene i dette kaoset, samtidig som jeg lar det forbli kaotisk, for kaos er både premiss og konklusjon for både diskusjon og situasjonen til fotografiet i dag:

Å stille spørsmålet ”hvor fotografiet står” er noe helt annet enn å spørre om ”hvor kunstfotografiet står”. Fotografiet i seg selv er viktigere enn noensinne, men som kunstform er den truet av det som nettopp gjør den så viktig for allmennheten. Man leter etter fotografiets identitet, men den innehar verdens identitet, for den er et speil av virkeligheten. Når Vibeke Tandberg sier at man aldri har vært i stand til å ta livet av fotografiet, men heller lett etter en ny fødsel, så er hun inne på noe. Det digitale fotografiet ga feltet frihet og rom til å bli oppfunnet på nytt, men da nysgjerrigheten opphørte stod man igjen med et medium som var svekket. Det handler om troverdighet. Sosiale medier har overtatt stafettpinnen fra de post-moderne kunstnerne som benyttet seg av fotografi, mens kunstneren som kom etter denne digitale revolusjonen i stor grad valgte å ikke benytte seg av mandatet de hadde blitt forært.

Fra Luca Sørheims eksamensprosjekt ved Oslo Fotokunstskole.

Fotografi er bilde. Det fotografiske er ikke relevant i den sammenhengen, men det er hvordan bildet virker. Det er vanskelig å emulere en troverdighet som fotograf på samme måte som malerens diskurs har fått et nytt liv i sin avstand fra det sosiale og teknologiske. Ut ifra et premiss der fotografi i visningsrom blir sammenlignet med alle fotografier kommer sannsynligvis det opphøyede fotografiet til kort. Det er fritt fram å ekskludere det fra kunstfeltet, for mediet blir diskutert for selvbevisst i sin usikkerhet over egen plattform. Foto er ikke brukt indeksikalt, som Mikkel McAlinden påpeker, men heller blitt et eget språk, noe det sannsynligvis alltid har vært. Når fotografiet blir et språk havner man utenfor presentasjonsmodellen som er dominant innenfor kunstfeltet i sin helhet. Simen Joachim Helsvig nevner som eksempel et sitat av Cory Arcangel: «The fourteen year old kid in Finland syndrom», som er en tese om at uansett hvor fantastisk prosjektet man lager er, så er det alltid en tenåring som har gjort noe som overgår det.

Her blir fotografiet impotent i sin søken mot autonomi og opphøyd status, skulle man tro, men det er fotografen som reelt sliter. Bildet blir anonymisert. Fotografiet spiller en større og større rolle, men opphavsmannen er ikke lenger viktig, hvilket påvirker kunstneren. Her ligger det muligens en håpløshet implisitt, men egentlig er det en mulighet for reorganisering. Hvis det vi diskuterer i en fotobasert utdannelse er hvordan vi skal lage flest mulig prisbelønte fotografer som har gått knirkefritt gjennom slusene i utdanningssystemet, er vi i trøbbel. Fotografi har ikke lenger et potensiale for å være en basis for stabil næring, i det minste om man ikke vil basere seg på arbeid med egne ideer. Fotografiet er ikke lenger en rendyrket aktivitet innenfor kunstfeltet. Om det blir det igjen er det via ekstremt rendyrkede utøvere, som vet hvordan mediet fungerer i en virtuell kontekst. Sorgen over mediets marginalisering er patetisk sammenlignet med mediets relevans i en større kontekst, men dette kan selvfølgelig kun nytes fullstendig rendyrket av en som har en kjærlighet til mediet og dets positive effekt, framfor et knippe aktørers begrensede mulighet for praksis innenfor en boble.

Fra Lesia Vasylchenkos eksamensprosjekt ved Oslo Fotokunstskole.

Tandberg mener vi tviholder på et kunstnerisk blikk, noe hun mener er gammeldags, hvilket McAlinden er dypt uenig i. Han mener at fotografiets styrke er at man undrer i møtet med et fotografi; «hva er dette?», ikke; «hva har kunstneren tenkt?» Det er godt mulig dette er et glimrende utgangspunkt for å kanalisere mening, men lite effektivt for å legitimere mediets relevans i en kunstnerisk kontekst som fremdeles hyller kunstnergeniet, om enn aldri så mellom linjene. Egentlig er det ikke så stor forskjell, sier han videre, noe han har helt rett i. Det har alltid vært en stor mengde anonyme fotografer, og disse har også definert og formet mediet og feltet mer enn alle de kjente aktørene samlet. De mest berømte fotografiene i verdenshistorien er tatt av mennesker de færreste vanlige folk vet hvem er, men også folk de færreste fagfolk innenfor fotografi vet hvem er. Opphavsmannen har alltid vært utradert.

Vi er tilbake til normalen, etter en periode der fotografiet fikk lov til å opphøye opphavsmannen til et visst type fotografi, en begrenset periode i slutten av forrige årtusen. Nå bryr folk seg ikke så mye, noe de heller ikke gjorde i noen stor grad før fotografiet fikk selvsagt status som kunst. Vi er tilbake til det skitne og tarvelige, der fotografiet hører hjemme. Jeg kan skrive under på dette. Fotografiet handler primært om autentisitet, i hvert fall det brilliante fotografiet, selv om vi har forlatt kravet om sannhet. Fotografiet vil aldri være bra nok. Ved å være i utfordrerrollen, ved å være en outsider, ved å hele tiden måtte kreve sin plass, vil fotografiet også alltid være en kommentar til både språket og kunsten, som veldig ofte kan få kunst til å virke uviktig i sitt desperate forsøk på å være relevant i et ekkokammer.

Fra Jenny Marie Hvidings eksamensprosjekt ved Oslo Fotokunstskole.

Mugaas mener fotografiet ikke trenger å ha en identitet. Det er jeg helt enig i, men fotografen trenger en identitet, som gjør at han kan kommunisere noe subjektiv om en objektiv virkelighet, ellers har ikke enkeltindividets blikk en stemme lenger, men er bare et komponent i en større maskin. Helsvig lurer på hvor det narrative tablået har blitt av. Det jeg kaller det dekonstruerte fotografiet har tatt over i en liten periode for denne sterke trenden. Man skal ikke undervurdere historier, for som Joan Didion sier: «We tell each other stories in order to live.» Skal man oppleve en inkludering av det narrative fotografiet i kunsten må man også godkjenne at det finnes en kunst som ikke jobber ut ifra kunsthistorien, men som skaper sin egen historie, som da er et narrativ. At den måten å jobbe kreativt på skal være eksklusivt forbeholdt filmen og litteraturen er et urimelig krav overfor studenter og kunstnere. Kunstnere har behov for å fortelle historier, men akademia tillater ikke språket et narrativ legger opp til.

Tandberg mener fotografiet har blitt penetrert av så mange forskjellige behov, da spesielt som et terapeutisk verktøy, noe som medfører så mange forskjellige uttrykk. Da blir det umulig å sjangerbestemme det. Hun påpeker at denne diskusjonen er kjedelig i en verden der vi bruker mer tid på bilder enn språk. Det har hun nok rett i, men det er også en falitterklæring i det hun sier, for vi må forstå hva som skjer med tekst og bilder i en tid der de blir brukt til å kue oss og manipulere oss ned i knestående. Den jobben er kjedelig, men må gjøres av folk som forstår hvordan et fotografi fungerer. Det er en glimrende posisjon å jobbe ut ifra for undertegnede, samt kritikeren i panelet, noe McAlinden sarkastisk påpeker når han sier at man kan slutte med fotografi, men fotografiet er ikke ferdig med deg. Det er umulig å slutte å forholde seg til fotografi. Det har han rett i. Men det er noe annet enn at veldig mange mennesker som studerer fotografi synes anstrengelsene av å forholde seg til mediet blir for slitsomme og komplekse til at de synes det er verdt det.

Fra Elise Adamsrøds eksamensprosjekt ved Oslo Fotokunstskole.

Mugaas mener at dette handler om to ting på en gang, i og med at fotografiet ikke er dominerende i kunsten, selv om det er dominerende ellers og overalt i samfunnet. Hun mener fotografiet ikke er interessant som form, men som verktøy. Det verktøyet blir brukt hele tiden av nesten alle kunstnere, som hun påpeker, ikke da nødvendigvis definert som fotokunst. Hun bemerker at alle kunstnere må forholde seg til fotografi på ett eller flere nivå. Hvis man skal redusere fotografi til et verktøy vil det åpenbart redusere mediets status, men samtidig åpne opp for en upretensiøs frihet, både for de som omfavner faget helhjertet eller kun bruker det som en uttrykksform av mange. Det er som alle i panelet vil skrive under på at det er umulig å ikke forholde seg til fotografi, all den tid vi er på nettet. Da blir spørsmålet hvordan vi forholder oss til fotografiet, både som profesjonelle aktører og sivile mennesker. Muligens konkurrerer politisk potent fotografi med kattunger på nettet, men hvor interessant er dette fokuset?

Tandberg hjelper oss ut av denne smørja med å påpeke at fotografiet har vært kunst fra dag én, og vært dokumentasjon av noe fra dag to. Avsender har ofte vært anonym, men modernismen sørget for at den kunstneriske signaturen og det subjektive blikket fikk en veldig markant avsender. Dette er muligens det jeg etterlyser fra begynnelsen av: «det markante subjektive blikket», som Tandberg bruker. Kanskje jeg ønsker fotografiet tilbake til modernismen under post-post-modernistiske forutsetninger, men det blir for dumt. Det subjektive fotografiet er relevant, det fortsetter å leve, i likhet med det modernistiske maleriet. En veisperring innenfor kunstfeltet for denne typen fotografi er i beste fall en fornektelse, i verste fall en bevisst ekskludering, da med tanke på en reell og legitim frykt for hvor dominerende fotografiet potensielt kan være innenfor samtidskunsten i vår samtid.

«Det sterke kunstneriske avtrykket har svekket seg», sier Tandberg. Min påstand er at hun ikke har fulgt med, og at det har ikke resten av kunstfeltet heller. Det finnes uendelige mengder med relevante fotografer (og dermed fotografier) som kunne levd et godt liv innenfor galleri og institusjonssfæren, men de blir enten ikke fanget opp, eller finner ikke veien inn. Hun mener det skjer med anonyme avsendere på nettet, men mitt svar på det er å avanonymisere dem, og da må faktisk kuratorer, gallerister eller museumsfolk gå inn i rollen som detektiver. Dokumentarfilmen er mer tilstede enn noensinne, spiller en viktigere og viktigere rolle enn noensinne, men ikke innenfor den kulturelle sfæren samtidskunsten ønsker å være. Det finnes, men i forhold til hvor viktig det er i resten av samfunnet er det underrepresentert som uttrykksform. Filmen er alltid en vei ut av ekkokammeret for en fotograf som ønsker utfordringer, men man skal ikke tro at evner innenfor fiksjon og realistiske bilder har et stort potensiale for gjennombrudd innenfor samtidskunsten. Mugaas er nærme kjernen når hun sier at det grunnleggende politiske «er å ha en stemme og bruke den», noe som gjelder innenfor kunst eller samfunnet generelt. Da vil følsomheten i et gitt tema skifte med de politiske vindene. Hun mener at man ganske raskt vil se hvordan disse stemmene blir brukt tydeligere, fordi fiendebildene blir tydeligere. Ja, da er mitt håp at det skjer også innenfor samtidskunsten, fordi vi kan ikke stå i et hvitt rom og nikke velvillig eller rynke på nesen, mens resten av samfunnet stavrer rundt i frykt og fortvilelse. En kunstner med et kamera er etter min mening en som deltar i virkeligheten utenfor atelieret mer enn han deltar i sin egen verden på atelieret. Man kan beskytte kunstnerens autonomi samtidig som man krever noe mer av han eller henne. Samtidig er man implisitt politisk automatisk hvis man skaper en stemme og bruker den.

Fra Berit Louise Sara-Grønns eksamensprosjekt ved Oslo Fotokunstskole.

Mugaas påpeker vakkert og basalt at kunsten og livet lever i et samliv. Hun påpeker like presist at noe personlig, upolitisk og navlebeskuende i det ene øyeblikket, kan framstå som ytterst viktig i neste øyeblikk, også politisk. Dette fordi konteksten forandres. Jeg er enig, men mener også at det implisitt ligger en aksept av ansvarsløshet og potensiale for isolasjon i den påstanden. Douglas Gordon sa til sin lillebror at han ikke skulle bli kunstner, fordi han visste hvor hardt det var. Tandberg mener det rådet fra Gordon til sin lillebror ikke er relevant lenger, da alle kan nå ut via tusenvis distribusjonskanaler via nettet. Jeg tviler på at det bildet er veldig betryggende for de i salen som lurer på om de skal aspirere mot samtidskunsten. Hun anerkjenner da Internett som en del av samtidskunstscenen. Jeg kan være med på det, men tviler på at de som styrer institusjonen er enig i det.

McAlinden mener at hvis man klarer å differensiere språket som er under konstruksjon nå, da har man skutt gullfuglen. Han mener den lettfattelige omgangen med sosiale medier er noe man kan forstå implikasjonene av. Der er det muligens et potensiale for en praksis, men er man ikke da kun en kommentator og en slave av en ny kommunikasjonsform som potensielt er skadelig både for den individuelle psyken og samfunnet i sin helhet? Det er noe jeg funderer på hver dag. Finnes det en mulighet for nettopp ta avstand fra utviklingen, hvis man ser utviklingen er feil, men samtidig ha en relevant stemme? Dette spørsmålet forblir ubesvart, muligens på grunn av mine svake spørsmålsstillinger, men også fordi panelet ikke ønsker å gå inn i problemene som ligger i det virtuelle. Dette har muligens noe å gjøre med at de ikke er så eksponert for skyggesidene av å vokse opp i et samfunn med konstant visuelt trykk via teknologi, men heller har blitt utsatt for det etter sin dannelse. Og muligens har de rett. Muligens er det kun jeg som går igjennom en fase der jeg er redd for at alle barna (les kunstnere) får bygge tårn, klæsje med maling uhemmet, eller ha utkledningsfest kontinuerlig inne i klasserommet, mens fotografi er forvist til gangen. I dette tilfellet ville gangen være Internett. Der er det kaldt og ensomt, for de fleste, for det er ikke bare å legge ut ting å få umiddelbar eller langsiktig respons. Det kan jeg si med sikkerhet.

Eline Mugaas mener at mønstringer og initiativer rundt et medium i seg selv er rimelig uinteressant. Hun mener at det må stilles spørsmål rundt hvilke temaer folk jobber med, ikke tradisjonen rundt fotokunst, et begrep hun betviler legitimiteten til. Jeg kan ikke være mer enig. Hun påpeker at det fantes en scene som forholdt seg til det jeg vil kalle det rene fotografiet tidligere, på siden av kunsten, med en selvfølgelig legitimitet. Her fantes det en tradisjon. Samtidig ble fotografi vist i samtidskunstscenen, men det var ikke viktig at det var fotografi, men heller at det var bra og viktig kunst. Det ene utelukker ikke det andre, men blir dødt når det blir tradisjon. Jeg tenker at når man fanger fotografi i tradisjon binder man det fast. Samtidig burde det ikke medføre noen problemer å jobbe ut ifra tradisjoner, så lenge dette gjøres frivillig, noe som innebærer at det ikke skjer ut ifra en deterministisk impuls. Tandberg påpeker at hvis vi hadde hatt denne samtalen for tjue år siden hadde vi snakket i sjanger; landskap, portrett osv. Hvorfor kan vi ikke det, spør jeg. «Fordi ting har løst seg opp», er svaret. Folk har vært utro mot fotografiet, en påstand som både er en spøk og påstand, noe McAlinden er enig i og ser seg selv som en representant for. Jeg gjorde det slutt med fotografi, var aldri utro, men vurderer skilsmisse etter en gjenforening med mediet.

Fra Fabian Fjeldviks eksamensprosjekt ved Oslo Fotokunstskole.

Jeg begynner å forstå at jeg er del av en generasjon som er drittlei Internett. En generasjon som ser det rene fotografiet som en potensiell aktivitet som kan få meg ut av denne konstante og anmassende virtualiteten, mens resten av panelet er lei av fotografiet jeg ønsker tilbake. Fotografiet jeg ønsker tilbake er det gode fotografiet, det fotografiet som transcenderer virkelighet og verden, fotografiet som gir deg håp. Men vi er kanskje lei av håp etter åtte år med Obama. Kanskje vi skal omfavne det konstante kaos. Mugaas påpeker at det å finne ut av ting er veldig direkte, veldig enkelt å administrere, og at det slik har blitt enklere å desentralisere seg. Verden har åpnet seg. Men hvilken verden? Og er det interessant å behandle denne verdenen med fotografi? Er den mottagelig for det sublime lenger? Jeg er ikke sikker. Det kan være en totalitær drøm du kaster dine aspirasjoner inn i, som McAlinden påpeker presist, via algoritmer. Som å pisse i havet der man før pisset i motvind. Det er tydelig at generasjonen over min ser på premisset for den kommende generasjonen som radikalt, mens jeg vet det fører til en normalisering, noe som ikke er verken kreativt eller gir særlig rom for selvstendighet. Mye av premisset for å lykkes som kunstner nå er å bli likt av flest mulig mennesker. Aksept er nøkkelen. Men det er en nøkkel som fører deg inn i en kald og fuktig kjeller. Fotografi er knyttet til teknologisk utvikling, som Helsvig påpeker. Og han legger til at så lenge det finnes en måte å lage bilder ut ifra en optisk enhet vil fotografiet spille en rolle. Så pragmatisk kan det sies, og så enkelt er det.

Ikke følg algoritmene. Vær bevegelig, vær nysgjerrig, vær fleksibel, vær åpen. Og ikke glem at fotografi kun er en vag refleksjon av virkeligheten. I verste fall har en utdannelse innenfor mediet hjulpet deg å gjøre verden litt mer spennende. Og litt mer tydelig. Som Mugaas sier: man har nå som tidligere muligheten til å gjøre ting veldig enkelt med fotografi som medium, for fotografi er riktignok et medium i tillegg til å være et verktøy. Ditt viktigste verktøy er de to øynene du har i hodet. Ditt viktigste medium er hjernen bak de. Fotografi er kunst. Lager du fotografi i samtiden er den samtidskunst. Vil ikke museene og galleriene innse det er det deres problem. Fotografiet finner uansett en vei, noe som innebærer at fotografene kan finne en vei i den retningen fotografiet lyser. Hvis den lyser ut av kunsten, inn i et annet rom som ikke definerer seg som kunst, da vil det oppstå kunst der og.

ARTIKKELEN ER ILLUSTRERT MED VERK FRA EKSAMENSPROSJEKTER TIL AVGANGSSTUDENTER VED OSLO FOTOKUNSTSKOLE. SE HELE SAMTALEN MELLOM KRISTIAN SKYLSTAD, SIMEN JOACHIM HELSVIG, ELINE MUGAAS, VIBEKE TANDBERG OG MIKKEL MCALINDEN:

Ønsker du å studere fotografi? Les mer om Oslo Fotokunstskole og søk skoleplass med løpende opptak gjennom sommeren. Oslo Fotokunstskole er en fotoskole i Oslo for deg som ønsker å utforske dine kreative evner i et engasjerende og dynamisk miljø. Skolen ble etablert i 1989 og holder til i lyse og velutstyrte lokaler ved Alexander Kiellands Plass. Les mer om hvordan du kan starte din fotoutdanning på oslofotokunstskole.no.

Hold deg oppdatert ved å følge oss på Facebook.
Følg skolehverdagen på vår Instagram.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s