Fotografier av søvnen og natten

I utstillingen «Om natten er alle alene» ønsker Marie Sjøvold å foreta en fotografisk reise inn i natten og søvnen. Vi har snakket med Marie, som nettopp har begynt som lærer på Oslo Fotokunstskole, om utstillingen:

Fra utstillingen «Om natten er alle alene» av Marie Sjøvold.

Du er i disse dager aktuell med utstillingen «Om natten er alle alene» på Bærum Kunstforening. Hva får publikum se i utstillingen? 

Vargtimmen är timmen mellan natt och gryning. Det är timmen då de flesta människor dör, då sömnen är djupast, då mardrömmarna är verkligast. Det är timmen då den sömnlöse jagas av sin svåraste ångest, då spöken och demoner är mäktigast. Vargtimmen är också den timme när de flesta barn föds.” – Ingmar Bergman, Vargtimmen

Denne lille teksten av Ingmar Bergman fulgte meg gjennom hele dette prosjektet. Utstillingen «Om natten er alle alene» er en reise inn i en del av søvnen og natten. Et forsøk på å gjenskape en tilstand, som vanligvis tilhører natten og det intime rom.

Utstillingen består av 28 fotografier, et videoverk og en tekst. To av de fotografiske verkene er gulvinstallasjoner. Lysende fotografier med betongramme. Publikum vil møte fotografier av mennesker som sover og landskapene fotografert på natten. Landskap og subtile små hendelsene jeg har fotografert i og utenfor hjemmet til de jeg har portrettert. Med fotografiene vil jeg fange intimiteten, normaliteten og på samme tid det unike ved hvert enkelt menneskes natt og søvn.

Sengen er for veldig mange mennesker det tryggeste stedet, og et sted man ønsker å finne ro. Men det er også stedet vi jages av våre verste mareritt og mørkeste tanker. Det er stedet mange unnfanges, fødes, er syke og dør, men mest av alt sover. Vi bruker en tredjedel av livene våre på å sove. Det er en hverdagsmagi og en livsviktighet som er verdt å fokusere mer på. Har du noen gang sett på noen sove gjennom en hel natt?

Fra utstillingen «Om natten er alle alene» av Marie Sjøvold.

En første del av dette prosjektet ble vist i publikasjonen Norwegian Journal of Photography i 2013. Hvordan har prosjektet utviklet seg siden den gang?
Da jeg jobbet med Norwegian Journal of Photography, jobbet jeg med bokformatet i tankene. De som kjenner prosjektet fra boken, vil nok oppleve denne utstillingen som et nytt prosjekt, selv om det er en del av de samme bildene. I boken er fotografiene trykket på et tynt og svært skjørt papir, og alle er utfallende. I utstillingen «Om natten er alle alene» jobber jeg med helt andre materialer og teknikker for å gjenskape noe av den tilstanden jeg opplevde i hjemmene jeg oppholdt meg i. Natt etter natt.

I et av utstillingsrommene har jeg malt veggene mørke blå. Nesten sorte, og på disse veggene henger det lysende fotografier i eikerammer. Når du ser nærmere på to av disse fotografiene er de så mørke og kornete at mørket nesten går i oppløsning. Alle bildene på denne veggen er printet som transparente fotografier og montert med baklys. Lyset slipper mest igjennom i de lyse områdene og skaper en dybde man ikke kan oppnå eller oppleve i en papirprint eller i en bok. Når det er mye lys i rommet, kan de allikevel oppleves som vanlige print, men jo mørkere rommet er, jo mer trer lyset i bildene frem. Som drømmer i natten, eller nattens og mørkets forsterkende kraft på våre tanker. Utstillingen består også av mange helt nye verk, som er laget det siste året.

Fra utstillingen «Om natten er alle alene» av Marie Sjøvold.

I teksten som følger utstillingen står det at verkene tar utgangspunkt i ”tilstanden mellom drøm og virkelighet”. Kan du fortelle om utstillings tematikk og hvordan man fotograferer og filmer denne tilstanden? 

Mitt utgangspunkt for å gjøre disse nattlige portrettene av mennesker var mange. Jeg ville blant annet se hvor tett jeg kunne komme på et annet menneske. Jeg opplever søvnen og drømmene som et av de få stedene vi fremdeles har helt for oss selv. Et sted vi kanskje ikke har kontroll over, men det er allikevel noe som bare er vårt eget.

Jeg ville undersøke om det var mulig å fange dette universet ved å tilbringe netter hos mennesker som sov. Ved å ha samtaler med de på kvelden før de sovnet og om morgenen når de våknet. Jeg kan ikke se deres drømmer, alt jeg vet er det de forteller meg med sine ord, men jeg fikk allikevel ta del i noens drømmer. Min tilstedeværelse i rommet mens de sov, og i timene før de sovnet, påvirket deres søvn. I noen tilfeller ble jeg del av deres drømmer. Enten i min egen skikkelse, eller som en ny form eller person. Og mens en versjon av meg, tok del i deres drømmer, observerte jeg de som sov og forsøkte å fange stemningen jeg opplevde i rommene.

Speilbildet i betongrammen er tatt i en slik tilstand. Kvinnen jeg fotograferte hadde sett meg i sin drøm, som en mørk mann med hatt. Samme natt som hun hadde denne drømmen, tok jeg et abstrakt bilde av en mørk, dyrisk skygge i et knust speil i hennes stue. Så på en måte kan jeg nok si at jeg i dette prosjektet har forsøkt å oppnå en form for symbiose med de jeg fotograferer. For å forsøke å kjenne hva de føler og utstråler igjennom natten. Dette er både mennesker jeg kjenner fra før, men også mennesker jeg ikke har truffet før. Arbeidet ble også en studie av de forskjellige menneskenes soverytme og sovemønster.

I utstillingsrommet henger det en ramme fra taket i en sort tråd. Den snurrer rundt sin egen akse, og rommer denne teksten som jeg skrev mens jeg fotograferte “Om natten er alle alene”:

«Jeg er fremdeles våken. Natt etter natt har jeg vært våken. Ventet på at søvnen skal komme til de rundt meg. Lyttet til den ujevne pusten som flyter over i en rytme. I et ubemerkelig sekund er det som om noe forlater kroppene deres. Noe tungt, men på samme tid lett. Det glir over i kroppen min og sprer seg i hele rommet. Opp i taket og inn i alle de mørke krokene. Bedøvende. Jeg kjenner jeg blir tung og varm. Kjemper for å holde meg våken. De forsvinner inn i en verden jeg aldri kan ta del av. De er alene nå. Søvnen er som en liten død. Fysikken og tiden opphører. En natt kan føles som en evighet eller være over på et sekund. Søvnen er et daglig vendepunkt, en slutt og en ny start. En ventetid mellom to hendelser som er et helt liv i seg selv

Denne tilstanden hvor jeg konstant kjemper mot å gi meg hen til søvnen som fyller rommet, påvirket hvordan jeg fotograferte. Både hva jeg så, men også hva jeg valgte å ta bilde av. Det lille lyset som var i rommet, tegnet opp bilder jeg på dagtid ville oversett, eller kanskje ikke sett en mening i å fotografere. Selv om sansene mine på en måte var bedøvet av trøtthet, ble de også skjerpet. Som lyden av en klokke som tikker i natten, en mygg som surrer, for så å etterlate seg en ubehagelig stillhet eller en dråpe vann som drypper fra kranen i utakt. Hendelser vi ikke en gang ville lagt merke til på dagen, får en enorm påvirkningskraft om natten.

Fra utstillingsåpningen av «Om natten er alle alene» av Marie Sjøvold. Foto: Kaja Bruskeland


UTSTIILLINGEN «OM NATTEN ER ALLE ALENE» AV MARIE SJØVOLD VISES PÅ BÆRUM KUNSTFORENING TIL 10. SEPTEMBER.

LES INTERVJU MED MARIE OM UTSTILLINGEN PÅ AFTENPOSTEN.NO.

Ønsker du å studere fotografi? Les mer om Oslo Fotokunstskole og søk skoleplass med løpende opptak for heltids- og deltidsstudium (kveld). Oslo Fotokunstskole er en fotoskole i Oslo for deg som ønsker å utforske dine kreative evner i et engasjerende og dynamisk miljø. Skolen ble etablert i 1989 og holder til i lyse og velutstyrte lokaler ved Alexander Kiellands Plass. Les mer om hvordan du kan starte din fotoutdanning på oslofotokunstskole.no. 

Hold deg oppdatert ved å følge oss på Facebook. Følg skolehverdagen på vår Instagram.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s