Fotografier som dveler

Utstillingsaktuelle Kaja Leijon er opptatt av å ha et nært forhold til motivene foran kamera. Vi har snakket med Kaja om utstillingen Dark Haven som vises på Kunstnerforbundet:

Kaja Leijon – Orphanella. Fra utstillingen Dark Haven på Kunstnerforbundet.

Gratulerer med utstillingen Dark Haven på Kunstnerforbundet! Kan du si noe om hva du viser i utstillingen?

Dark Haven består av en serie på seksten analoge fargebilder, hovedsakelig fotografert i Liguria og Firenze i Italia. De fleste fotografiene er landskapsbilder, der studie av vegetasjon og steinformasjoner spiller en vesentlig rolle. Selve tittelbildet Dark Haven er fra sommerstedet til familien min på Søndre Hallangen. Svaberget som trer fram ut fra mørket i dette fotografiet har jeg hatt et forhold til siden jeg var liten. Motivet har blitt vurdert i alle typer lys. Jeg er opptatt av å danne et nært forhold til motivene jeg avbilder. På denne måten framstår bildene familiære. 

Muligheten for repetisjon er viktig for meg. Ved å vurdere samme motiv flere ganger modnes objektet i den fotografiske representasjonen. Som fotograf er man et aktivt vitne til konkret forandring. For meg er det viktig å behandle disse elementene tålmodig og over tid. En fotograf som dveler er stadig vitne til skiftninger basert på sesong, forvitring og persepsjon. Verden endrer seg, naturen endrer seg, mye forfaller og forvitrer. Men viktigst av alt; vi endrer oss. Kanskje vil endel av de tingene jeg fotograferer forsvinne i fremtiden. I meg eller omgivelsene.

Et viktig bilde, som skiller seg fra de andre i serien, er Orphanella fra Accademia i Firenze. Hun er den eneste reelle skulpturen i Dark Haven som forsøker å gjøre naturlige omgivelser mest mulig skulpturelle. Hun er så naturlig gjengitt av skulptøren som lagde henne, at skulpturen nesten blir tragisk. Ved å fotografere henne får hun et ekstra liv. Generelt er det et mål for meg å gi liv til det som ikke lever, men samtidig få levende elementer til å framstå tilnærmet kunstige ut i sin perfeksjon. Blant alle de kanoniserte skulpturene på Accademia framstod denne fortapte jenta veldig forlatt. Jeg forsøker å framheve det forlatte og oversette, men samtidig oversette det til noe annet gjennom det fotografiske språket, noe som primært skjer med utsnitt, komposisjon og eksponering. 

Ved å selektere ut aspekter ved det jeg ser som ikke er åpenbart appellerende, vil fotografiet nesten framstå kontekstløst. Man kan aldri vise alt på en tilstrekkelig måte med fotografi. I et fotografi skjer det en forskyvning vekk fra virkeligheten, mot noe annet, et drømmebilde? Man selekterer ut med kamera for å vise det man ønsker å se, uten distraksjonene som resten av verden representerer. Her blir man en del av noe rent. Alt i alt handler bildene mine om det vi velger å se, men ved først og fremst å vise det vi velger å se bort fra.

Kaja Leijon – Dark Haven. Fra utstillingen Dark Haven på Kunstnerforbundet.

Utstillingen er en fortsettelse av serien Another World som ble vist på MELK i 2015, og på Preus museum i utstillingen ”The Young Lions” tidligere i år. Bildene i serien er poetiske, lakoniske fotografiske registreringer, ofte tatt under utenlandsreiser. Kan du fortelle om hvordan du arbeider frem prosjektene dine?

Jeg går lange turer i landskap som jeg etterhvert kjenner veldig godt, fordøyer omgivelsene mentalt, med eller uten kamera. Det starter alltid med at jeg velger ut et område jeg er nysgjerrig på, drar dit, kommer hjem og vurderer hvordan jeg har sett det. Deretter drar jeg tilbake igjen og igjen, til jeg føler stedet er uttømt for potensiale, noe som aldri egentlig skjer. Prosjektet blir til i ettertid. Når jeg fotograferer flyter jeg nesten ubevisst, men i ettertid ser jeg at jeg som oftest følger en rimelig klar intuisjon. 

Bildene i denne utstillingen er en litt mørkere versjon av de jeg viste på MELK og Preus Museum. Another World kombinerte fotografier fra Roma og Liguria, med noen innskudd fra Norge. Bildene fra Dark Haven er en kombinasjon av motiver fra Firenze og Liguria, igjen med innskudd fra Norge. Dermed har ikke så mye forandret seg utover at bildene har blitt en anelse mørkere, men også en anelse roligere. De er mindre spektakulære. Målet blir å gi fysisk liv til det mentale bildet. Studie er viktig for meg. Fotoapparatet blir som en skisseblokk eller notatbok. Når jeg kommer hjem siler jeg ut essensen til noe som gir mening. Jeg opererer allikevel Leica kameraet mitt som om det var et storformatkamera. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene verken før, under eller etter opptak.

Installasjonsfoto fra utstillingen Dark Haven av Kaja Leijon på Kunstnerforbundet.

Utstillingen på Kunstnerforbundet og MELK utgjør to deler av en planlagt trilogi. Hva er de kommende planene for dette prosjektet?

Siste, og tredje del i utstillingstriologien, White Dust, vises allerede neste høst på MELK. Sånn sett begynner og avsluttes prosjektet der. Samtidig planlegger jeg å publisere en bok i samarbeid med Heavy Books der vi samler bildene fra hele serien, men også inkluderer det som ikke er vist i utstillingene. Mange av verken som skal vises på MELK i 2018 er allerede fotografert.

 Jeg har to ganger vært i Carrara i Italia og fotografert steinbruddene av marmorkjeden i Apua-alpene. Det var her Michelangelo hentet marmoren, den hviteste marmoren som finnes i verden, til skulpturene sine. Steinen til David og Pietà kommer herfra. Det ligger implisitt mye kunsthistorie med utspring i fjellkjeden. Det er et fascinerende ambivalent og vakkert sted, nettopp fordi de ødelegger fjellene for å hente ut den dyrebare marmoren, som ellers i verden ender opp som forbruksmateriale. Ser man dette ødelagte landskapet på lang avstand framstår det som en typisk snølagt fjellkjede, mens når man kommer nærmere ser man at det er inngrep i fjellet og at store deler er fjernet, noe som skaper denne illusjonen. Dette landskapet er fundamentet for neste og siste del av serien; det majestetiske på avstand satt opp mot det myke og hvite støvet som kun kan studeres på kloss hold. Her blir nedbrytningens paradoksale skjønnhet nesten grafisk.

Kaja Leijon – Abloom. Fra utstillingen Dark Haven på Kunstnerforbundet.

Du er en av mange fotokunstnere som fremdeles foretrekker å arbeide med analog fotografi. Hva er det som tiltrekker deg ved den analoge prosessen?

For meg er det digitale formatet kun til skissebruk. Digitale fotografier interesserer meg hvis de har egenskaper, hvis de er gode, for innhold trumfer alt annet. Allikevel er den analoge prosessen viktig for meg. Den langsomme prosessen styrker det ferdige resultatet. Min erfaring er at tålmodighet og langsiktighet alltid bidrar til bedre kunst. Samtidig er film mindre forutsigbart. Ofte kan jeg bli skuffet i ettertid, men det er uansett mye bedre enn å bli skuffet der og da. 

Å studere kontaktkopiene og lage kopiene når jeg kommer hjem gir meg en mulighet til å reaktivere minner, en opplevelse som hadde blitt betydelig svekket ved en digital prosess. Det skal også være sagt at kun det analoge mediet har det toneomfanget som kan yte rettferdighet til det jeg har vært vitne til. Det er noe helt spesielt med materialiteten til et analogt fotografi, noe som trigger øyet på en subtil måte, vekker begjæret, gir en lyst til å gå inn i selve bildet. Dybden i fargene, oversettelsen av lyset og sensibiliteten i et analogt fotografi kan noen ganger overskygge virkeligheten, om man gjør det på riktig måte. Det analoge jobber på et mer ubevisst plan, gir større rom for fantasi og ladning. 

Mange sier kanskje at det ikke utgjør noen forskjell, men når man sammenligner et analogt fotografi av Joel Sternfeld med et hvilket som helst digitalt bilde er forskjellen åpenbar. Jeg tror aldri jeg har drømt om å gå fysisk inn i et digitalt bilde, mens jeg kontinuerlig fantaserer meg inn i analoge bilder. Håpet er at mine fotografier noen ganger vekker det samme begjæret i andre. Både virkeligheten og drømmer er analoge. Ved å vise det man ser og hvordan man ser det til verden, gir man folk innblikk i sine drømmer. Man deler hvordan man skulle ønske verden var.

Kaja Leijon – Dragonfly. Fra utstillingen Dark Haven på Kunstnerforbundet.

UTSTILLINGEN «DARK HAVEN» AV KAJA LEIJON VISES PÅ KUNSTNERFORBUNDET I PERIODEN 19.10. – 19.11. 

Ønsker du å studere fotografi? Les mer om Oslo Fotokunstskole og søk skoleplass med løpende opptak gjennom sommeren for heltids- og deltidsstudium (kveld). Oslo Fotokunstskole er en fotoskole i Oslo for deg som ønsker å utforske dine kreative evner i et engasjerende og dynamisk miljø. Skolen ble etablert i 1989 og holder til i lyse og velutstyrte lokaler ved Alexander Kiellands Plass. Les mer om hvordan du kan starte din fotoutdanning på oslofotokunstskole.no.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s