Alvengs glemte prosjekter fram i lyset

Dag Alveng har vært aktiv på den norske kunstscenen siden 1970-tallet, og i utstillingen «Tid som står stille» på Henie Onstad kunstsenter hentes en rekke tidligere prosjekter frem fra glemselen. Vi har snakket med Dag om arbeidet bak den omfattende utstillingen, og om bildene som selv han hadde glemt at han hadde tatt:

Installasjonsfoto: Dag Alveng – Tid som står stille, Henie Onstad Kunstsenter, av prosjektet «Det poetiske teater». Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunstsenter

”Tid som står stille” er en svært omfattende utstilling, med rundt 180 verk helt tilbake fra 1979 og fram til i dag. Hvordan har det vært å jobbe med en så omfattende utstilling?

Det har vært veldig interessant å samarbeide med kurator Susanne Østby Sæther på denne utstillingen. Utvalget av prosjekter er basert på hennes kuratering, og det var veldig spennende at hun har valgt å legge vekt på flere av de tidligere prosjektene mine. Det har fått meg til å måtte gå tilbake til tidlige prosjekter fra slutten av 70-tallet som Vegger, Kristians rom, Tobilder, Death of a Horse (samarbeid med Sissel Tolaas) og Det poetiske teater.

Prosjektene Asylum og Sommerlys, som er fra samme tid, har vært mye vist, men det har ikke disse andre. Flere av prosjektene har jeg faktisk ikke sett på selv siden de ble vist for første gang. Det har vært en følelse av å gå tilbake til start, og i prosessen har jeg oppdaget at jeg har bilder som jeg har glemt, for eksempel bilder fra Sommerlys som aldri er blitt vist. Det kan godt hende at dette materialet blir vist i årene som kommer.

Installasjonsfoto: Dag Alveng – Tid som står stille, Henie Onstad Kunstsenter, av originale mørkeromskopier fra produksjonen av boken «Asylum». Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunstsenter

Blant de historiske høydepunktene i utstillingen er de originale mørkeromskopiene som ble brukt i den omstendelige produksjonen av boken «Asylum», som ble kanonisert da den ble inkludert i Martin Parr og Gerry Badger’s «The Photobook: A History Volume II”. Kan du fortelle litt om denne boken og arbeidet som ligger bak den?

Bildene er fra en psykiatrisk institusjon der jeg jobbet som nattevakt. Bildene viser spor etter mennesker. Det er detaljer fra interiører som vitner om det livet som leves der. Da prosjektet skulle vises på Kunstnernes Hus i 1986 fikk jeg mulighet til å lage en bok. Jeg visste at jeg ville jobbe med Richard Benson, som holdt til i USA, og var overlegent best på repro av fotografi til trykk i hele verden. Når man trykker en bok er reproen det aller viktigste for å få en god gjengivelse av originalene, dette er langt viktigere enn hvilket trykkeri man jobber med. Først skrev jeg til han, men jeg fikk ikke noe svar. Først da jeg til slutt ringte han fikk jeg han med på prosjektet. Han ba meg lage alle bildene som skulle i boka i mørkerom i nøyaktig samme størrelse som de skulle gjengis i boka. Jeg gikk inn i mørkerommet og laget ett bilde om dagen, så godt jeg overhode kunne få til.

Så tok jeg bildene med meg og satte meg på flyet til Newport i USA, hvor Richard Benson holdt til. Vel framme avfotograferte han et utvalg av bildene, og laget trykkfilmer i en såkalt tri-tone prosess (tre gråtoner som trykkes oppå hverandre) som han brukte til å trykke bildene på sin egen trykkpresse i kjelleren. Så tok jeg med meg trykkfilmene som han hadde laget og mine egne originalfotografier tilbake til trykkeriet i Norge, hvor de brukte trykkfilmene til å lage en test på samme maskin som boka skulle trykkes på. Så sendte jeg dette tilbake til USA med kurérpost, hvorpå Benson korrigerte sine trykkfilmer etter trykkmaskinen i Norge. Disse ble så sendt tilbake til Norge og brukt i den endelige produksjonen av boka. På trykkeriet startet vi sju om morgenen og trykket ett bilde om dagen. Det er 26 bilder i boken, så det tok sin tid … Når vi fikk bildet ut fra trykkpressen tok vi en skalpell og delte det i to, la det oppå den originale mørkeromskopien min, til det ble helt likt. Jeg husker at jeg hele tiden måtte be om mer sverte! Til slutt klarte vi å matche det. Dette er ”reproduksjon” i ordets rette betydning.

Dag Alveng – Sjakkgrav i motlys, 2017.

I ditt siste prosjekt, som vises for første gang i denne utstillingen, har du fotografert gravene til verdensmestere i sjakk fra hele verden. Kan du si noe om dette prosjektet og hvorfor du endte opp med å tilnærme deg sjakkens verden gjennom døde mestere?

Jeg bestemte meg for å gjøre et prosjekt om sjakk, fordi jeg har hatt en sterk sjakkinteresse hele livet. Da jeg valgte dette prosjektet var det fordi jeg ønsket å fordype meg i denne verdenen. Først viste jeg ikke hvordan jeg skulle visualisere noe så lite visuelt som sjakk. Til å begynne med spilte jeg noen turneringspartier, og så begynte jeg å ta timer hos den første sjakklæreren til Magnus Carlsen. Planen var å spille mot Magnus Carlsen, som en performance der jeg var dømt til å tape. Så fant jeg ut at en mye bedre idé var å arrangere en femdagers lang kamp mellom sjakkmesterne Magnus Carlsen og Hikaru Nakamura inne i utstillingen, som ble innledet i åpningshelgen.

Underveis i prosjektet fant jeg ut at alle sjakkspillere har et sterkt forhold til sitt eget fagfelts historie, og dette kjente jeg meg igjen i som kunstner. På samme måte som at all kunst som blir laget i dag forholder seg til tidligere perioders kunst, forholder sjakkspillere seg til tidligere sjakkspilleres kamper og trekk. Det er en historisk bevissthet som går igjen både i kunsten i sjakken. Jeg hadde fra tidligere et prosjekt der jeg har fotografert en gravlund i New York, og dette satte meg på tanken om å videreføre dette inn i sjakkprosjektet. Rundt samme tid ble jeg invitert av Tone Hansen til å stille ut på Henie Onstad Kunstsenter, og da bestemte jeg meg for å benytte dette som en anledning til å gjennomføre denne ideen. Jeg tok et straight bilde av hver grav, og et bilde som er meditasjoner over omgivelsene i nærheten av gravene, for eksempel et lønneblad eller en busk. Disse gravlundene og gravene er veldig forskjellige. Jeg tenkte at dette er noe sjakkinteresserte kanskje ville være interessert i.

Installasjonsfoto: Dag Alveng – Tid som står stille, Henie Onstad Kunstsenter, fra prosjektet «Sjakk». Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunstsenter

En sterke personlige interesse for sjakk ligger bak dette prosjektet, og du har tidligere laget et prosjekt om en av dine andre hobbyer, racing. Har du flere lidenskaper som du kan se for deg å rette kamera mot?

He, he, he … Det måtte enten bli musikk og lyd, eller vin. Vi får se!

Installasjonsfoto: Dag Alveng – Tid som står stille, Henie Onstad Kunstsenter, fra prosjektet «This is MOST important». Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunstsenter

UTSTILLINGEN «TID SOM STÅR STILLE» MED DAG ALVENG VISES PÅ HENIE ONSTAD KUNSTSENTER TIL 06. MAI.

Ønsker du å studere fotografi? Les mer om Oslo Fotokunstskole og søk skoleplass for heltids- og deltidsstudium (kveld). Oslo Fotokunstskole er en fotoskole i Oslo for deg som ønsker å utforske dine kreative evner i et engasjerende og dynamisk miljø. Skolen ble etablert i 1989 og holder til i velutstyrte lokaler ved Alexander Kiellands Plass. Les mer om hvordan du kan starte din fotoutdanning på oslofotokunstskole.no.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s