Fra indre uro til lavoppløselig video

Med videoen «Rose Clouds of Depression» ønsker Magne Lyngvær å framkalle ubehag hos publikum, med arkivmateriale fra holocaust og et lydspor som skal gi publikum «et spark i trynet». Vi har snakket med Magne om hans nye video som vises på galleriet K4 i helgen:

Stillbilde fra «Rose Clouds of Depression» av Magne Lyngvær.

Din nyeste video «Rose Clouds Of Depression» vises på K4 gjennom helgen, med åpning fredag 20:00-23:00. Kan du fortelle litt om verket og hvordan du tilnærmer deg videomediet?

Videoen er mer en følelse enn en handling. Prosjektet startet i landsbyen Villa Faraldi i Italia, der Kristian Skylstad bor store deler av året. Jeg tok som vanlig med et DV kamera da jeg dro dit i sommer, men hadde kun med en tape på 60 minutter. Målet var å fylle tapen med mest mulig materiale, der de billedskjønne omgivelsene ble preget av mitt indre mørke. I samspill med dette materialet har jeg lagt inn klipp jeg har filmet det siste året i den ferdige filmen. Når mentaliteten fra arkivmaterialet møter bildene fra Italia oppstår det både en positiv og negativ friksjon, som igjen blir understreket og forsterket av musikksporet til M77. For meg er videomediet kun metode for dokumentasjon. En måte å manipulere verden på for å gjøre den mer interessant.

Stillbilde fra «Rose Clouds of Depression» av Magne Lyngvær.

Et framtredende aspekt ved videoen er den mørke og til dels kaotisk stemningen, gjennom korte klipp av stemningsladede nærbilder av ansikter i sakte film, nedbrente hus, intense strobelys med mer. Er dette aspekter du jobber bevisst med når du filmer og klipper?

Alt er bevisst, men tilfeldigheter og intuisjon spiller en avgjørende rolle. Jeg filmer det jeg interesserer meg for, og det vil si det som jeg synes er vakkert. Det vakre for meg er veldig ofte mørkt. Jeg ønsker at betrakteren ikke skal få en fasit på hvordan filmene og fotografiene mine skal leses. Det er interessant hvis betrakteren fordømmer arbeidet. For eksempel i klippene der de små jentene leker med ballonger, som er et uskyldig og positivt innslag i filmen, blir brutalt og skremmende når de blir plassert i kontekst med mer truende klipp og aggressiv bruk av lyd. Jeg oversetter min konstante indre uro til lavoppløselig video for å vise hvor kompleks verdens banalitet er. Hva folk føler i møtet med arbeidene mine får være deres ansvar. Mitt ansvar er å være ærlig.

Stillbilde fra «Rose Clouds of Depression» av Magne Lyngvær.

I stedet for å benytte et moderne 4K eller HD kamera filmer du med et håndholdt DV kamera, som er en teknologi som ble vanlig i hjemmekameraer på siste del av 1990-tallet. Du har tidligere benyttet deg mye av Xerox i ditt arbeid med stillbilder. Hva er det som tiltrekker deg ved dette disse foreldede formatene og arbeidsmetodene?

Hvis bildet ditt er bra etter at du har kjørt det igjennom en kopimaskin fem ganger så er det sannsynligvis genialt. Det samme gjelder når man bruker utdaterte digitale teknologier i video. Jeg bruker medier som kontrastvæske. Det å bruke et DV kamera er ikke noe mer radikalt enn å skrive på en elektronisk skrivemaskin. Det går kjapt, man trenger ikke tenke så mye, men man slipper å leve opp til teknologiens tyranni. Det er modigere å bruke et medium som folk opplever som stygt enn å romantisere virkeligheten med for eksempel super8 eller polaroidfilm. Man kan teste egenskapene til motivet og hvordan man behandler det ved å bruke utslitte og forkastede verktøy. Familiealbumet og hjemmevideoen er ladede kontekster, som antyder både nærhet og traume. Jeg hater på mange måter virkeligheten, men ved å utydeliggjøre den med støy blir den enklere å takle. I og med at jeg er født på åttitallet er HI8 og DV naturlige medier å forholde seg til. De føles trygge og autentiske. De snakker til ryggmargen min. Målet er at eieforholdet skal bli relativt, ved at arkivmateriale fra Holocaust blir blandet med materiale som er filmet nå, men som tilsynelatende er fanget på tape for tredve år siden. Men så blir bildet avslørt av T-skjorten med motivet OMG I LOVE YOU. Dermed oppstår det også usikkerhet rundt arkivmaterialet fra annen verdenskrig. Ideen om bildets påståtte troverdighet og sannhet blir satt på prøve. Samtidig blir eieforholdet utradert. Allikevel oppleves dette skitne materialet som mer autentisk enn de rene og perfekte bildene vi konstant blir utsatt for nå. De føles mer som minner, for minner er utydelige. Alle bilder tilhører meg og ingen gjør det.

Stillbilde fra «Rose Clouds of Depression» av Magne Lyngvær.

Videoens lydspor er et sentralt element i filmen, og utover å jobbe med fotografi og bevegelige bilde er du også aktiv som DJ. Kan du si noe om din tilnærming til lyd og videoens lydspor?

Lyd er liv. Ulyd understreker videoens harde egenskaper. Lydbildet blir både en hindring og en inngang til filmens innhold og visualitet. Jeg vil at betrakteren skal få et spark i trynet via lydsporet, slik at de ikke ettertenksomt kan stå og meditere over skjønnheten eller analytisk avvise arbeidet med blodfattig lesning. Målet er ærlig talt å framkalle ubehag hos publikum, både med bilde og lydbilde, uten å utelukke mennesker som er i stand til å nyte denne visualiteten. Man skiller klinten fra hveten. Det er viktig for meg at kunst kommer fra hjertet. Lyd kan fungere som en snarvei til nervesystemet i kroppen. Håpet er at Rose Clouds of Depression skal bli sittende fast i netthinnen til publikum som mygg på et fluepapir. Bildene skal stå igjen i minnet som en drøm eller et mareritt. Opplevelsen blir definert av min intuisjon og erfaring i møtet med i en gitt betrakter sin åpenhet. Man skal oppleve. Ikke analysere. Man skal se. Ikke tenke.

Stillbilde fra «Rose Clouds of Depression» av Magne Lyngvær.

«ROSE CLOUDS OF DEPRESSION» AV EKS-OSLO FOTOKUNSTSKOLE STUDENT MAGNE LYNGVÆR VISES PÅ K4 (KØBENHAVNGATA 4B, GRUNERLØKKA) FREDAG TIL SØNDAG 28.-30. SEPTEMBER, MED ÅPNING FREDAG 20:00-23:00.

Ønsker du å studere fotografi? Les mer om Oslo Fotokunstskole og søk skoleplass for heltids- og deltidsstudium (kveld). Oslo Fotokunstskole er en fotoskole i Oslo for deg som ønsker å utforske dine kreative evner i et engasjerende og dynamisk miljø. Skolen ble etablert i 1989 og holder til i velutstyrte lokaler ved Alexander Kiellands Plass. Les mer om hvordan du kan starte din fotoutdanning på oslofotokunstskole.no.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s