Skildrer sår i landskapet

Med utstillingen «White Dust»Melk legger Kaja Leijon siste hånd på verket i en utstillingstrilogi som hun har jobbet med de siste fire årene. Vi har snakket med Kaja om utstillingen og hva som fikk henne til å rette kamera mot marmorbruddene i Carrara:

Installasjonsfoto fra utstillingen White Dust av Kaja Leijon på Melk.

I utstillingen «White Dust» på Melk presenterer du et helt nytt prosjekt der du har fotografert inngrep i naturen i og rundt marmorbruddene i Carrara i Toscana. Hva viser du i utstillingen?

De siste fire årene har jeg jobbet med en trilogi av utstillinger. White Dust er siste og avsluttende del i kronologien, og består av en serie på elleve analoge fotografier. Disse fotografiene tar for seg destruksjonen i landskapet og hvordan dette tilfører landskapet nye egenskaper. Området er veldig vakkert, men er også preget av en kynisk brutalitet. Her har marmor blitt hentet siden romertiden, de siste to tusen årene, til bruk i hele verden. Når man fotograferer disse områdene oppleves inngrepene som sår i landskapet. I utstillingen forsøker jeg å sette de forskjellige delene av Carrara; Bedizzano, Colonnata og Fantiscritti, i en estetisk og geografisk sammenheng uten å være illustrativ. De er rene fotografier av et tydelig monument over vår tid og tilstand.

Kaja Leijon – Wound, fra utstillingen White Dust på Melk.

Hva er det som interesserer deg som fotograf ved nettopp disse marmorbruddene?

Marmorbruddene jeg har tatt bilder av til utstillingen White Dust interesserer meg først og fremst som kunstner, men akkurat nå kanaliserer jeg mine tanker og ideer via fotografi. Opprinnelsen er viktig. Hvordan fjellkjeden oppsto, forandringen over tid, ødeleggelsen, de geologiske aspektene ved denne menneskelige intervensjonen i et landskap. I dette oppstår det en ambivalens, fordi vi vil gjerne ha tilgang til materialet, men vi har også store problemer med hvordan landskapet blir tappet for ressurser og utnyttet, i likhet med all utvinning av naturressurser. Allikevel er det sjelden at en utvinningsprosess gir et så appellerende resultat, der sårene i landskapet ser ut som snø og is som legger seg over en fjellside. Dette landskapet er harmonisk, men samtidig aggressivt. Man blir ikke en del av landskapet slik man ofte opplever med uberørt natur, men står hele tiden på utsiden og ser inn på det. Det er nesten som om man forholder seg til dette fenomenet som en fiksjon, hvordan det river hele fjellkjeder i stykker. Stedet framstår i seg selv som et bilde, selv uten kamera. På denne måten oppstår det et narrativ. Landskapet opptrer som noe annet; noe levende. Det blir Pietra Viva, som er italiensk for nettopp levende stein. Spørsmålet blir: hvordan kan man fotografere, eller i det hele tatt forholde seg til et landskap som er så voldsomt i seg selv? Hvordan skal man fjerne seg fra ideen om å nesten befinne seg i et fotografi i det man skal skape et fotografi?

Det er så mange lag man kan ta tak i. Forholder man seg til overflaten eller skal man se etter noe bakenforliggende? Landskapet kan oppleves med undring, fascinasjon og overveldelse som premiss. Man kan også kun la seg blendes av lyset som reflekteres. Eller man kan velge å se på det som skjuler seg bak, enten knyttet til ren materialitet, eller historien som skjuler seg bak overflaten. Kanskje det er nettopp dette som gjør bildene enten banalt enkle eller uendelig komplekse. Det finnes mye bak overflaten i bildene, men man må velge å se etter det. Her ligger det en motstand som jeg finner essensiell. Det store blir satt opp mot det lille. Bestanddelene er marmorstøvet. Det som utgjør selve fjellkjeden. Det skulpturelle elementet spiller en betydelig rolle, da det har blitt hentet ut marmor til historiske skulpturer og bygninger, men samtidig hvordan fjellene fremstår like mye som massive skulpturer i seg selv. Det som er, det vi ser, kontra det vi ikke ser. Store deler av fjellkjeden er uthulet, noe som spiller en avgjørende rolle. Hvordan dette landskapet av marmor forandrer seg og forskyves ettersom hvor hen man står i forhold til det, er det som blir avgjørende i bildets tilblivelse, men også en viten om at landskapet kommer til å forandre seg totalt i løpet av rimelig kort tid. Ens eget nærvær og plassering som kropp i landskapet blir både likegyldig og viktig. Som fotograf er jeg interessert i forskyvningen og tolkningen. Hvordan få et sted til å bli nærmest stedløst? Er det mulig å nøytralisere et sted som har så mange konnotasjoner og så mye historie? Dette er noe jeg forsøker å gjøre i alle mine fotografier, men her blir det enda vanskeligere, fordi dette landskapet er så definitivt. Man må frigjøre bildene fra stedet i seg selv.

Utstillingen er siste del av et flerårig prosjekt, bestående foruten denne utstillingen av «Another World» på Melk i 2015 og «Dark Haven»Kunstnerforbundet høsten 2017. Hvordan føles det å gå mot slutten av et såpass langvarig prosjekt og hva skal du gjøre nå?

På mange måter blir White Dust en slags oppsummering over hele prosjektet, da de andre bildene i serien har vært avfotograferinger av noe så enkelt som en stein, en kaktus, eller en allerede eksisterende skulptur. Man ser på disse elementene som de fremstår, men også som noe annet enn det det er; en stein blir en vifte, en kaktus trer fram som en svane eller en fontene. På denne måten leter jeg etter de skulpturelle egenskapene som framtrer i vår virkelighet, framhevet gjennom utsnitt, komposisjon og eksponering. Andre former trer fram og nye egenskaper oppstår i det man forflytter sin egen kropp i landskapet.

Trilogien har utviklet seg over tid. Jeg har resonnert meg fram til kronologien. Veldig lite var planlagt fra begynnelsen. Det begynte med fotografier jeg tok i planleggingen av en film i Pamphili parken i Roma, men så utviklet disse stillbildene seg til et reelt og omfattende prosjekt, der jeg tok for meg forskjellige områder i Italia. De siste fem årene har jeg derfor fotografert mye i Firenze, Roma, Imperia, Toscana og Piemonte. Mye av det jeg fotograferer har utspring i tradisjoner knyttet til klassisismen, og da er fotografier fra stedet hvor råmaterialet ble hentet, en naturlig avslutning. Når jeg interesserer meg for noe går jeg dypt inn i det, studerer det nøye, med kamera og uten. I sommer har for eksempel brukt mesteparten av tiden til å fotografere ørner, falk og hauk i Imperia. Metoden og interessen for denne måten å jobbe på kommer til å fortsette selv om jeg føler meg klar til å ferdiggjøre dette i en bok nå, og samler bildene fra hele serien. Another World, Dark Haven og White Dust blir tre kapitler i en lengre fase av mitt kunstneriske virke. Boken kommer også til å inkludere en mengde fotografier som er tatt i løpet av de siste årene, men som er utelatt i utstillingene. Når boken er ferdig ser jeg fram til endelig å lage film igjen. En del av de erfaringene jeg har gjort ved å orientere meg rundt stillbilder de siste årene kan styrke mitt virke som filmskaper framover.

Kaja Leijon – Marble Cave, fra utstillingen White Dust på Melk.

I de to foregående utstillingene har alle bildene vært i intime og små formater, mens du i denne utstillingen har oppskalert til store formater på godt over halvannen meter. Kan du si noe om hvordan du forholder deg til disse ulike bildestørrelsene når du lager utstilling?

I de to foregående utstillingene Dark Haven og Another World er fotografiene konsekvent tatt med 35 mm film. Det var derfor naturlig for meg å omgjøre disse negativene til et intimt fotografisk format, som fremhever fotografiet som objekt, samt inviterer tilskueren til å nærme seg fotografiet rent fysisk. Alle bildene ble presentert i samme størrelse fordi jeg ønsket at de skulle leses likt og demokratisk, med andre ord; jeg la vekt på at alle bildene var like relevante. Dette formgrepet vender jeg bort fra i utstillingen White Dust. Tre av fotografiene i utstillingen er fotografert med storformat, mens resten er tatt med 35 mm film. Detaljer trer fram gjennom filmens materialitet, og i denne utstillingen er det nettopp et poeng å skille bildene fra hverandre gjennom størrelse og valg av presentasjon, uten at jeg nødvendigvis har fulgt negativformatet i produksjonen av de største bildene. Enkelte av bildene er monumentale og ved å gi dem plass, rom og betydning, styrker det landskapets storhet, og vår egen maktesløshet i møte med det. Det at et bilde er stort gjør det ikke nødvendigvis viktigere, men heller at det krever en større avstand. Jeg legger her føringer på hvordan bildene og utstillingen i sin helhet kan leses. I White Dust ville jeg fremheve individualiteten i hvert bilde i større grad enn tidligere. Jeg forsøker allikevel å knytte White Dust opp mot motivkretsen som har gått igjen i de andre utstillingene. Denne serien bilder er like selvstendige som alle andre, men samtidig uløselig knyttet til helheten.

Installasjonsfoto fra utstillingen White Dust av Kaja Leijon på Melk.

UTSTILLINGEN «WHITE DUST» AV KAJA LEIJON VISES PÅ MELK TIL OG MED SØNDAG 07. OKTOBER. LES VÅRE INTERVJUER MED KAJA OM DE TO TIDLIGERE UTSTILLINGEN I UTSTILLINGSTRILOGIEN HER OG HER.

Ønsker du å studere fotografi? Les mer om Oslo Fotokunstskole og søk skoleplass for heltids- og deltidsstudium (kveld). Oslo Fotokunstskole er en fotoskole i Oslo for deg som ønsker å utforske dine kreative evner i et engasjerende og dynamisk miljø. Skolen ble etablert i 1989 og holder til i velutstyrte lokaler ved Alexander Kiellands Plass. Les mer om hvordan du kan starte din fotoutdanning på oslofotokunstskole.no.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s