– Å filme for å slippe å huske

I «Igjen, gjennom hjertet» har kunstner Helene Sommer tatt utgangspunkt i filmarkivet til sin nylig avdøde grandonkel som gjennom hele livet benyttet filming som en personlig dagbok. Vi har snakket med Helene om videoinstallasjonen som vises på Atleier Nord ANX:

Stillbilde fra «Igjen, gjennom hjertet» av Helene Sommer.

Du viser i disse dager videoinstallasjonen «Igjen, gjennom hjertet» på Atelier Nord ANX. I filmen har du tatt utgangspunkt i et omfattende arkiv med film, video og fotografier som strekker seg helt tilbake til 1940-tallet fra din grandonkel som døde tidligere i år. Kan du fortelle litt om dette omfangsrike materialet som du har basert filmen på og hva som fikk deg til å utvikle et kunstprosjekt av dette?

Min grandonkel Steinar kjøpte sitte første fotoapparat under krigen og på begynnelsen av 1950 tallet kjøpte han sitt første filmkamera. Han fotograferte og filmet det meste av hverdagslige hendelser som å kjøre bil, måltider og spaserturer, så vel som reiser og viktig livshendelser. Han gjorde også lydopptak. Han rapporterte ofte om dagens nyheter og vær. Kamera var til en viss grad en slags dagbok. Han sa selv at han følte seg naken uten kamera og beskrev det som en slags nevrose. Det betyr at arkivet han har etterlatt er relativt stort og representerer de fleste formater innen film, video og foto som har eksistert siden 40 tallet for amatører.

Utgangspunktet for prosjektet mitt var et besøk hos han for godt over 10 år siden. Da jeg kom var han i ferd med å digitaliserer sine egne gamle filmer med håndholdt videokamera, der han kommenterte og gjenopplevde det han så. Dette ble starten på flere år med samtaler som kretset rundt hvilken rolle kamera hadde for han i forhold til blant annet hukommelsen. Han var også opptatt av sitt eget behov for å fortelle, historiefortelling generelt og dokumentering. Vi hadde i så måte mange felles interesser.

For 10 år siden gjorde jeg et mindre videoarbeid med filmer fra hans reiser som fokuserte mer på en generell materialisering av minne der jeg dekonstruerte tid og sted og holdt han som person mer eller mindre utenfor. Men, jeg ønsket å videreutvikle materiale og gå inn i det personlige, så da jeg for om lag fire år siden flyttet tilbake til Oslo etter mange år i utlandet passet det fint å ta det opp igjen. Ukentlig besøk bestod av samtaler, opptak og at vi så igjennom mange av hans filmer.

Jeg har latt huset han bodde i til han døde være et slags omdreiningspunkt. Han filmet rommene han bodde i om og om igjen, gjennom 60 år. Han var utdannet arkitekt og tegnet huset sitt i 1960, interiøret bar preg av lag på lag med historie. Av min egen filming inkludert i arbeidet er det først og fremst dokumentasjon av huset som er med.

Installasjonsfoto fra «Igjen, gjennom hjertet» av Helene Sommer. Foto: Zane Cerpina

I filmen har du supplert materialet fra grandonkelen din med samtaler dere har hatt sammen. Hva snakker dere om og hvorfor ønsket du å supplere arkivmaterialet med disse samtalene?

Samtalene er viktig for de handler om hans bruk av kamera, hans behov for å dokumentere, som er kjernen til hele prosjektet. Han reflekterte mye rundt hvilken rolle kamera hadde for han og gjenfortellingens mekanismer. Det var viktig for meg at det var hans egne tanker som kom frem. At det er samtaler mellom han og meg står også sentralt – jeg er ingen utenforstående observatør, jeg er en nær slektning som har kjent han hele mitt liv, det skaper fortrolighet. Jeg dukker også opp i video materialet hans fra flere årtier tilbake og på et vis så dokumenterer jeg han slik han har dokumentert så mange andre.

Gjennom våre samtaler og hans materiale kommer også hans livshistorie frem som er viktig da den har hatt en innvirkning på hans forhold til kamera. Han mistet begge sine barn, som da var i tenårene, i en togulykke i 1975 og hans filming og tviholdelse i kamera som følgesvenn, ble forsterket. Det ligger en generell melankoli i behovet for å dokumentere, det å sette spor, og ønske om å ikke glemme. Denne dramatiske hendelsen forsterket nok denne melankolien og dette behovet.

Stillbilde fra «Igjen, gjennom hjertet» av Helene Sommer.

Var grandonkelen din klar over at du var i ferd med å lage en film av det rikholdige og personlige film- og billedarkivet hans? I hvilken grad har han vært delaktig i utviklingen av dette prosjektet?

Han var veldig klar over prosjektet og jeg diskuterte mine tanker med han og hva det var jeg var interessert i. Det var slik prosjektet veldig gradvis ble utviklet. Jeg tror, spesielt sett i lys av at hans barn døde, at han satt stor pris på at noen så en verdi i denne virksomheten som han hadde brukt så mye tid på. Jeg tror vi begge dro stor nytte av samtalene som oppstod.

Det siste året ble han gradvis svakere og han sovnet inn en måned før åpningen av utstillingen, 96 år gammel, vel vitende om både hvor og hvordan prosjektet ville bli presentert. Jeg skulle selvfølgelig ønsket at han hadde fått oppleve det ferdig. Det var en rar opplevelse å ferdigstille arbeidet – å redigere hans stemme – etter at han akkurat hadde gått bort.

Stillbilde fra «Igjen, gjennom hjertet» av Helene Sommer.

Grandonkelen din hadde kamera som en viktig følgesvenn gjennom livet, i en slik grad at han ikke følte seg påkledt uten. I dag har alle kameraer med seg hele tiden. I hvilken grad tror du dette påvirker hvordan vi erfarer og opplever viktige øyeblikk i våre egne liv?

Jeg synes det er noe fint over det Steinar sa om at han filmet for å slippe å huske. Da jeg kommenterte at han ikke alltid så på bildene han tok, så svarte han at det ikke var så viktig, viten om at de er der og kan tas frem var det viktigste. Men, den logikken skaper også en avhengighet og en redsel for at noe glipper eller forsvinner hvis det ikke er nedtegnet. Med hans ord; det blir en nevrose.

Jeg tror dagens hyppige bruk av kamera har en innvirkning på vår individuelle historiefortelling. I det vi tar et bilde gjør vi nåtid til fortid. Og kanskje gjør dette at vi hopper litt vel fort over nåtiden, eller øyeblikket. Jeg tror behovet for å befeste ens tilstedeværelse, å bekrefte ens eksistens og identitet, bare blir større. Om kamerabruken bekrefter eller bidrar til dette behovet, eventuelt begge deler, er et annet spørsmål.

Installasjonsfoto fra «Igjen, gjennom hjertet» av Helene Sommer. Foto: Zane Cerpina

«IGJEN, GJENNOM HJERTET» AV HELENE SOMMER VISES PÅ ATELIER NORD ANX TIL OG MED 06.01.2019. 

Ønsker du å studere fotografi? Les mer om Oslo Fotokunstskole og søk skoleplass for heltids- og deltidsstudium (kveld). Oslo Fotokunstskole er en fotoskole i Oslo for deg som ønsker å utforske dine kreative evner i et engasjerende og dynamisk miljø. Skolen ble etablert i 1989 og holder til i velutstyrte lokaler ved Alexander Kiellands Plass. Les mer om hvordan du kan starte din fotoutdanning på oslofotokunstskole.no.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s