False belief av Lene Berg

Lene Berg kombinerer kunst og aktivisme i sin siste film False belief som handler om hvordan hennes kjæreste ble dømt til fengsel uten å ha begått noen forbrytelse. Gjennom filmen som er et personlig portrett og en kjærlighetshistorie går hun til angrep på det amerikanske rettssystemet og dets absurditeter.

Lene Berg med D.

Din siste film False belief som hadde premiere under Berlin International Film Festival i vinter, vises onsdag denne uken på Kunstnernes Hus, med Q&A med deg etter visningen. Kan du gi en kort oppsummering av de dramatiske begivenhetene som ligger bak filmen?

False Belief undersøker hvordan kjæresten min kunne bli dømt til fengsel og en betinget dom, som blant annet innebærer reiseforbud, uten å ha begått noen forbrytelse. Samtidig er den et forsøk på å lage film om noe veldig innfløkt og komplisert med svært enkle midler. Var hans forbrytelse at han fornærmet en nabo, som er huseier og homoseksuell? Var det at han ga uttrykk for sin for avsky overfor en mektig huseierforening og dens forsøk på å etnisk rense nabolaget? Var det at han er svart, frekk og arrogant – og dessuten insisterer på å ha en hårsveis som ikke tiltaler «corporate America»? Eller handler dommen om noe helt annet? Om noe som aldri ble uttalt i arrestasjonspapirer eller rettsdokumenter? Tilsynelatende tar filmen for seg en liten og ubetydelig sak, men den har hatt – og har – enorme konsekvenser for oss. Og den er ikke utypisk. Den peker både på hvordan historien, i dette tilfellet slaveriets og kolonialismens tankemodeller, er levende og reproduseres daglig, og på hvordan vår tidsånd strever mot homogenitet og konformitet – blant annet fordi det passer eiendomsmarkedet i byer som New York. Det snakkes mye om mangfold, men for meg ser det ut som at vi kollektivt har mindre og mindre sans for individuelle forskjeller. Det er et interessant paradoks. Vi har en mer liberal lovgivning enn tidligere, men den offentlige kulturen blir mer og mer hårsår og lite nysgjerrig på ulike være- og tenkemåter.

Stillbilde fra False belief av Lene Berg.

Til forskjell fra flere av dine tidligere filmer tar False belief utgangspunkt i ditt eget privatliv. Kan du si noe om hvordan det har vært å filmatisk bearbeide begivenheter fra eget liv? Når innså du at det lå materiale til en film i disse begivenhetene?

Jeg tror den største utfordringen har vært frykt, redsel rett og slett. Når jeg bestemte meg for å kalle hovedpersonen for D i filmen og ikke bruke hans fulle navn, var dette dels for å skape en liten avstand mellom film og liv, men det var også for å beskytte ham. Jeg har vært redd for at filmen skulle gjøre hans situasjon verre. For at noe skulle skje med ham før filmen ble ferdig, eller at premieren skulle lede til represalier fra politi eller naboer i Harlem. D er fremdeles på «probation» og den minste overtredelse kan sende ham tilbake i fengsel. Filmen slutter nå med fengselsdommen, men det som har skjedd etterpå, delvis parallelt med filmarbeidet er minst like voldsomt og absurd. Hadde vi ikke bestemt oss for å lage en film, hadde vi kanskje tørna. I alle fall jeg.

Samtidig er ikke False Belief så ulik mine andre prosjekter, alle mine filmer handler om å finne et filmspråk for den spesielle materien de tar for seg. Dette er også en film om å lage film, om å lage bilder og om hva fotografisk sannhet er. En stor del av filmen består av collager, en del laget av faktiske rettsdokumenter og bevis. De viktigste bevisene mot D var fotografier. Hvordan disse ble tolket og brukt under rettsprosessene er et av filmens største mysterier og knutepunkter. Mine collager er et slags svar på politi og påtalemyndigheters bruk av fotografier som bevis. Mine bilder er ikke sannere enn deres, og de beviser ingen verdens ting, men de åpenbarer sin egen fiksjon i måten de fremstår og behandles på.

Stillbilde fra False belief av Lene Berg.

I filmen utfoldes en kompleks tematikk om gentrifisering av den afro-amerikanske bydelen Harlem i New York hvor ulike minoritetsgrupper spilles opp mot hverandre. Hvordan har det vært å navigere i en slik tematikk som en hvit kvinne fra Norge?

Egentlig var det D som bestemte at vi skulle lage en film. Eller rettere sagt: det var først da han foreslo det at jeg tenkte tanken ut etter å ha hatt den i bakhodet en stund. Og da så jeg også at mitt utenforskap kunne være en kvalitet. Min rolle i selve historien er egentlig litt utydelig, og jeg valgte å la det være sånn. Jeg er en del av hendelsene, men som forteller er min oppgave først og fremst å få Ds opplevelser til å fremstå så tydelig som mulig. Som hvit europeer kan jeg alltid trekke meg ut og vekk, i alle fall teoretisk. Ingen har noensinne angrepet meg direkte. Er jeg et vitne eller et offer? Utenpå ser jeg ut som Ds motstandere, etnisk tilhører jeg deres gruppe. Det at vi er et såkalt «mixed couple» forvirrer folk, og har gjort mange ekstra usikre på D, og på oss, både i nabolaget og i rettssystemet. I filmen opplever jeg denne forvirringen som en styrke: vi er svart & hvit, amerikaner & europeer, mann & kvinne. Filmen er på en måte en slags duett mellom oss, mellom våre to stemmer, aksenter og uttrykk.

Selvfølgelig ligger det også et slags hevnmotiv bak å lage denne filmen: de skal ikke få gjøre dette i all stillhet uten at noen vet hva som foregår. Og den hevntanken har jeg til tider følt på vegne av mange. Fremdeles blir jeg overveldet når jeg tenker på hvor mange individer som utsettes for vilkårlig frihetsberøvelse, urimelig politivold og absurde rettsprosesser daglig bare på Manhattan. En kan si at alt dette ligger i menneskets natur, det er ingenting nytt og hva kan en gjøre med det? Men når ekstrem urettferdighet kombineres med, ja til og med akkompanjeres og motiveres av vestlige mottoer om likhet, frihet og rettferdighet blir graden av hykleri nesten ikke til å bære. Det er til å bli gæern av. Rett og slett. Kanskje laget jeg filmen i stedet for å stille meg på et gatehjørne å skrike ut mitt raseri mot gud og mennesker generelt, og statsadvokaten på Manhattan spesielt. En tilskuer spurte meg hvordan jeg kan være så behersket gjennom hele filmen, mens alt dette urimelige bare skjer. Svaret er at jeg vil at tilskuerne skal skrike, eller i alle fall føle på lysten til å skrike når de følger hendelsene i filmen.

Stillbilde fra False belief av Lene Berg.

Ser du på False belief som et aktivistisk prosjekt? I så fall, hva håper du på å oppnå med dokumentaren?

False Belief er både kunst og aktivisme. Det er en hard balansegang og det har kanskje vært det vanskeligste under arbeidsprosessen. Å ta vare på det komplekse og samtidig være konkret og direkte. Akkurat nå tenker jeg at vi har vunnet noen slag, men vi har ikke vunnet selve krigen. Den foregår på mange fronter og False Belief befinner seg akkurat nå på en slags sidelinje, eller i en startgrop. Den passer ikke helt inn i noen kjente kategorier, genre eller båser – som de fleste av mine filmer. En dark horse.

For oss personlig er det klart at et mål er at D skal bli renvasket og at filmen kan bidra til det. Men det har ikke vært det primære under arbeidet. Det var viktig for oss at den både skulle peke utover vår personlige historie og samtidig være helt personlig. At den skulle få frem det absolutt absurde i det D har blitt utsatt for, ned i minste detalj, og samtidig bidra til å avdekke et større mønster, prøve å åpenbare noen blinde punkter. False Belief kan leses som et personlig portrett og en kjærlighetshistorie, men den kan også leses som en pusslebit i den store veven som nå kalles «mass incarceration» (massefengsling). Problemet med ord som «rasisme» og «mass incarceration» er at de nesten dekker over selve problemet, selve materien, når de brukes mye og hyppig. Det blir abstraksjoner og talemåter. False Beliefs styrke og svakhet er at den har et froskeperspektiv: vi ser ikke det som skjer ovenfra eller utenfra. Vi er på bakkenivå, nede i gjørma så og si. Og det finnes egentlig ingen vei ut. Annet enn muligens å prøve å forstå hva som har skjedd og hvorfor, til tross for at vi vet at det høyst sannsynlig er en umulig oppgave.

FALSE BELIEF VISES PÅ KUNSTNERNES HUS ONSDAG 08. MAI KL. 18:00 MED PÅFØLGENDE Q&A MED LENE BERG. FILMEN SKAL OGSÅ VISES UNDER FILMFESTIVALEN OSLO PIX 7. JUNI OG UNDER KORTFILMFESTIVALEN I GRIMSTAD I JUNI. 

ØNSKER DU Å STUDERE FILM OG VIDEOKUNST? OSLO FOTOKUNSTSKOLE STARTER HØSTEN 2019 EN HELT NY FILM- OG VIDEOLINJE, LES OM UTDANNINGEN HER

Ønsker du å studere fotografi eller vil du studere videokunst og film? Les mer om Oslo Fotokunstskole og søk skoleplass for heltids- og deltidsstudium (kveld). Skolen tilbyr undervisning i de to linjene «fotografi» og «film og video». Skolen tilbyr også fotokurs. Oslo Fotokunstskole er en fotoskole i Oslo for deg som ønsker å utforske dine kreative evner i et engasjerende og dynamisk miljø. Skolen ble etablert i 1989 og holder til i velutstyrte lokaler ved Alexander Kiellands Plass. Les mer om hvordan du kan starte din fotoutdanning eller filmutdanningpå oslofotokunstskole.no.

 

 

 

den skal også vises på Oslo Pix og på Kortfilmfestivalen i Grimstad. verdt å nevne?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s