– Forsøkene på å redusere Høstutstillingen til en tur i parken, kommer ofte fra kunstfeltet selv

Else Marie Hagen debuterte på Høstutstillingen allerede i 1996, og i år vant hun Høstutstillingsprisen. Vi har snakket med fotokunstneren om utstillingen, prisen og hvordan hun arbeider fram nye prosjekter:

Else Marie Hagen, Høstutstillingsprisen.jpg

Else Marie Hagen foran sine verk som vant Høstutstillingsprisen og 150 000 kroner.  Foto: Jannik Abel / NBK

Gratulerer så mye med Høstutstillingsprisen! Hvilke tanker gjør du deg rundt utstillingen og hva har den betydd for deg?

Terskelen kan være høy for å oppleve kunst i et gallerirom. Når det stilles spørsmål ved at Høstutstillingen henvender seg bredt, og til folk som ikke er interessert i kunst, lurer jeg på hvor man tenker at interessen skal oppstå. De jevnlige forsøkene på å redusere Høstutstillingen til en tur i parken, kommer ofte fra kunstfeltet selv. Utstillingens verksmylder kan være en invitasjon til å legge bort kart og kompass og selv finne mening og sammenheng, men man må selvsagt investere sin oppmerksomhet for å få et utbytte.
Høstutstillingen er fortsatt viktig, ikke minst ved at man holder fast på åpen innsending. Utstillingen er anti-hierarkisk. Det gir den berettigelse som en motstrøms eksistens. Formen kan man gjerne diskutere, men Høstutstillingen trenger ikke fornyes i samme drakt og takt som alt annet. Det er mer radikalt å la selve kunsten være det som skal fornye utstillingen, enn å pusse opp rammeverket. Men det krever jo at kunstnere tar utstillingen på alvor og sender inn sine beste verk og planlagte prosjekter.
Det er fint å vise dette arbeidet nettopp på Høstutstillingen. Jeg opplever at det er en korrespondanse mellom arbeidets innhold og enkelte aspekter ved Høstutstillingen som visningsarena. Verket fungerer her. Jeg ble veldig glad for prisen jeg mottok. Den betyr kort og godt at jeg kan lage nye arbeider.

The opposite...

The opposite directions of one single girl, C-print diasecmontert i glass, 174 x 132, 2018

Hva er historien bak The average of four boys and their shadows og The opposite directions of one single girl, som vant Høstutstillingprisen?

Arbeidet springer ut fra min interesse for et skjema som er utarbeidet for å fange opp atferdsavvik hos barn og ungdom. Skjemaet fylles ut av foresatte og er basert på et system hvor atferden rangeres i etter det man selv oppfatter som et gjennomsnitt. Dermed vil de foresattes egne oppfatninger av normer og konsensus, og deres forhold til autoriteter og samfunnsregler, kunne prege utfylling av skjemaet, og bekrefte etablerte forestillinger og mønstre.
Med dette skjemaet som et konkret utgangspunkt, har jeg undersøkt begreper som normalitet og avvik, autoritet og innordning, individ og system. Jeg har også vært opptatt av hva som er målbart og hva som tillegges verdi på et samfunnsmessig plan.
Motivene i arbeidet er en sammenstilling av et håndtegnet rutenett, figurer og tekst. Gjengitt bevegelse er også et viktig element. Tekstlinjene i fotografiene kan minne om utsagn i formularer eller opplysningsmateriell. Men teksten i kombinasjon med det øvrige motivet yter motstand mot kategorisering og inndeling i oversiktlige modeller.
De to fotografiene er tatt med flere minutters lukkertid, slik at figurenes bevegelser blir fanget opp i én eksponering. Det gjør at jeg ikke helt vet hva som blir festet til filmen. Tilfeldighetene spiller inn, og mangelen på full kontroll gir en åpen arbeidsprosess som jeg liker. I dette tilfellet sammenfaller metoden også med visse aspekter av arbeidets innhold. 

The average...

The average of four boys and their shadows, C-print diasecmontert i glass, 174 x 128,5 cm, 2018

Mange av arbeidene dine handler om vårt forhold til bilder – hvordan vi opplever dem og forstår dem. Samtidig har du selv ikke hjemmeside, Instagram eller Facebook-side. Er det et bevisst valg?

Foreløpig føler jeg meg fri i min manglende deltagelse på sosiale medier. Man må ta konsekvensen av den man er. Jeg er overveldet nok.
Jeg er like fullt mottagelig for dagens billedkultur. Som du er inne på, er jeg interessert i bilders bestanddeler og virkemidler og i hvordan betydning blir produsert. Jeg er opptatt av hvordan bilder kan ivareta sammenhengen mellom ulike typer erfaringer og områder, fra det sanselige til det politiske, og dermed være en viktig kontaktflate mellom indre og ytre prosesser.
Forøvrig skal jeg etter hvert lage en hjemmeside, som et staut alternativ til Instagram. Et arkiv er bra og ha.

Trapp,foaje

Hagens utsmykking Nylig sett, kanskje sant i Stavanger svømmehall sto ferdig i 2019

Du fullførte nylig en utsmykking for Stavanger kommune. Kan du fortelle om den opplevelsen og hvordan arbeidene dine relaterer eller fungerer i offentlige rom?

Det legges ofte vekt på at offentlig utsmykking skal være steds-spesifikk, og kunstneren kommer gjerne tidlig inn i prosessen. Paradokset er at på dette tidspunktet eksisterer ofte ikke rommet som faktisk sted – kun tegninger av det. Hvis man skal arbeide opp mot byggets arkitektur, er det ekstra nødvendig at kunstneren integreres på lik linje med de andre aktørene i byggeprosjektet. Det skjer ikke alltid av seg selv. Man risikerer dermed at det går uforholdsmessig mye tid til diverse administrasjon kontra til arbeid med selve kunsten.
Jeg er etter hvert usikker på om det er hensiktsmessig at kunstneren er totalentreprenør for sitt prosjekt. Det ville vært interessant med utarbeidelse av en alternativ modell der kunstneren i større grad kan fokusere på faget sitt.
Bygget jeg har arbeidet med i Stavanger, er Olav Kyrres gate 19, Stavanger svømmehall. Utsmykkingen i svømmehallens foajé forholder seg til elementet vann, men uten at vann er avbildet direkte. Fotografiene viser snarere en rekonstruksjon av visuelle erfaringer. Jeg lot malte kulisser speile seg i reflekterende flater som jeg så fotograferte. Det maleriske uttrykket bildene dermed har fått, fjerner dem fra det dokumentariske preget fotografi kan ha. Likevel er det faktiske forhold som gjengis. Fotografiene viser sin undersøkelse av det som foregår; speilbilder av kulisser og figurer som ellers ville flimret forbi uten at man rakk å se dem, holdes her fast ved fotografiets teknikk.
Denne utvekslingen mellom det maleriske og det fotografiske er vesentlig ved utsmykkingen. Forholdet mellom det stemningsladede og det saklige, det subjektive og det mer nøytrale, preger både vår persepsjon og historiefortelling – på et personlig plan og kollektivt sett.
I fotografiene opptrer referanser til enkelte av foajéens arkitektoniske elementer, som trappen og betongoverflatene. Også i utsmykningen av byggets øvrige etasjer, er det en forbindelse mellom reelle bygningselementer og kulisser som refererer til disse. Fotografiene på heissjaktenes spilekledde vegger, viser spiler som ikke lenger danner vegg. Det fysiske rommet og billedrommet knyttes sammen og blir en felles henvendelse til den besøkende.

Vegg, foaje

Utsmykkingen i svømmehallens foajé forholder seg til elementet vann, men uten at vann er avbildet direkte.

Du er nå i oppstarten av et nytt arbeid som skal bli til en utstilling. Kan du fortelle om prosessen din og hvordan en slik utstilling blir til?

Det tok tid før jeg i det hele tatt fikk til å fotografere, og enda lenger tid før jeg syntes det var gøy. Selve fotograferingen var lenge en besværlighet som måtte til for å realisere en idé.
Det å etter hvert beherske fotograferingen bedre, ga nye muligheter. Mindre anstrengelse omkring teknikken tillater tilfeldigheter og spontanitet å slippe til. Jeg har også blitt tiltagende oppmerksom på hva som gir meg arbeidsglede. Jeg liker den innledende prosessen der alt er åpent, før de praktiske problemene og de utallige valgene. Derfor ønsker jeg å få denne tilstanden til å vare lengst mulig, gjerne helt inn i eksponeringsøyeblikket.
Arbeidet på årets Høstutstilling kan være et eksempel på hva jeg mener; de lange lukkertidene jeg har brukt, krever tilstedeværelse i situasjonen og samspill med personene jeg fotograferer. Ofte oppstår det noe uforutsett, og tilfeldighetene blir en slags samarbeidspartner jeg har utbytte av å lytte til. Det åpner også opp for hva og hvordan et resultat kan være.
I arbeid med en utstilling ønsker jeg meg tid og rom nok til avstikkere, til å mislykkes underveis og til å sirkle inn noe som føles viktig nok til å vises. Av og til lar det seg gjøre.

 

HØSTUTSTILLINGEN HENGER PÅ KUNSTNERNES HUS TIL 13. OKTOBER. ELSE MARIE HAGENS UTSMYKKING KAN OPPLEVES I STAVANGER SVØMMEHALL. HAGEN ER REPRESENTERT AV GALLERI K I OSLO.

Ønsker du å studere fotografi eller vil du studere videokunst og film? Les mer om Oslo Fotokunstskole og søk skoleplass for heltids- og deltidsstudium (kveld). Skolen tilbyr undervisning i de to linjene «fotografi» og «film og video». Skolen tilbyr også fotokurs. Oslo Fotokunstskole er en fotoskole i Oslo for deg som ønsker å utforske dine kreative evner i et engasjerende og dynamisk miljø. Skolen ble etablert i 1989 og holder til i velutstyrte lokaler ved Alexander Kiellands Plass. Les mer om hvordan du kan starte din fotoutdanning eller filmutdanningpå oslofotokunstskole.no.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s